Politikkens svar på Mr. Bean

Arkivfoto: LEON NEAL / AFP / NTB scanpix 

meninger

Det gikk som bookmakerne spådde: «Den elskelige flodhesten» har overtatt statsministertaburettet i Storbritannia. Det er bare å stålsette seg for en latterlig og særs humpete reise.

Boris Johnson har både som journalist, utenriksminister og borgermester av London vist seg som et vandrende forviklingsdrama. Alt han tar i ser ut til å bli kaos. Hans gamle sjef i Daily Telegraph påstår at han er «ekstremt uskikket» for en slik oppgave. Hvordan skal det gå når plutselig et helt land er levnet i hans klønete fingre?

Journalistene på øyriket føler en skrekkblandet fryd. På den ene siden, vil de aldri få en kjedelig dag på jobben. På den andre, er de oppriktig bekymret for hvordan dette kommer til å ende. Særlig er utfallet av Brexit – som Johnson var med å starte – noe alle frykter. Som Peter Smith så klassisk uttrykte det på Twitter: «Brexitere er som hunden min, Stan. Den brukte 15 år på å jage naboens katter. En dag fikk den én av dem innestengt i et hjørne. Men da visste han ikke hva han skulle gjøre, så den begynte å slikke ballene sine».

Boris er imidlertid ikke av «sitte og vente»-typen. Da han mottok utnevnelsen, var han klar på at å forlate EU var noe man «gjør eller dør». Han lover å levne det økonomiske samarbeidet 31. oktober, selv om dette måtte bety at britene gjør det uten noen form for avtale. Sosialøkonomer verden over advarer mot de katastrofale følgene noe slikt vil føre til.

«Det konservative partiet er i ferd med å servere det britiske folket en smakløs vits. Han bryr seg ikke om noe annet enn sin egen berømmelse og selvtilfredsstillelse». Slik lød attesten Johnson i forrige uke fikk av sin tidligere arbeidsgiver, Max Hastings.

Johnson arbeidet under ham i The Daily Telegraph i fem år – først som Brussel-korrespondent og siden som politisk redaktør. I perioden ved EU-hovedkvarteret foret han det engelske folk med overdrivelser og latterliggjøringer av alle EU-regler som ble innført. Mange av påstandene har senere vist seg å ikke være korrekte, men har blitt gjentatt så mange ganger at de ble vedtatte sannheter blant britene. Johnson fikk imidlertid etablert seg som en solid underholder og propagandist i sine år der.

Dette var for så vidt ikke første gang Boris hadde vært lemfeldig med sannheten. Max Hastings reddet Johnsons journalistkarriere, da han ansatte ham. Han hadde rett før fått sparken i The Times, etter en særdeles pinlig hendelse, hvor han hadde diktet opp sitater fra gudfaren Colin Lucas, for å jazze opp en artikkel.

Det er ikke bare når det gjelder lettvint vandel med fakta og uregjerlig, blondt hår at Johnson minner om Donald Trump. Begge kommer fra overklassebakgrunn og har en betydelig TV-karriere bak seg. Boris Johnson var fast i panelet til «Have I Got News for You?», som det norske programmet «Nytt på nytt» er en kopi av.

I likhet med Trump, dukket det også opp avslørende opptak av Johnson, hvor han avtalte å hjelpe svindeldømte Darius Guppy å få en journalist banket opp. Det kom imidlertid i en periode hvor «det politisk korrekte» var under angrep, og ble ikke gjort så stort nummer av. Senere vitset han om avsløringen på «Have I Got News for You?», da opptaket ble trukket fram igjen i 1998. Noe man skulle tro ødela karrieren hans, klarte han å snu til å bli en morsom sketsj.

Det er denne unike ferdigheten som gjør Boris til en slik fascinerende skikkelse. Han er klumsete og dummer seg stadig vekk ut, men har slike talegaver at han ofte snur det til sin fordel. Og folk elsker hans fritalenhet.

Boris Johnson er betydelig mer begavet og belest enn sin amerikanske venn, og er en mester ved talerstolen. Uttalelser herfra kan imidlertid volde en del skade på Storbritannias diplomatiske forbindelser. Under avslutningstalen han holdt i Beijing-OL i 2008, klarte Boris Johnson å fornærme Kina på det groveste ved å trekke fram at nasjonalsporten – bordtennis – var en import fra Storbritannia.

I motsetning til Trump, har Johnson vært politiker i en hel del år, blant annet åtte som borgermester i London. Da han I 2008 ble valgt, kom det imidlertid for en dag at han ikke hadde noen som helst plan. Ansettelser ble gjort i en fei, og en rekke ble sparket like raskt. Beskyldninger om løgn og rasisme fulgte, og til og med krav om straffeforfølgelse. Låter skremmende kjent.

Likevel ble han gjenvalgt i 2012, og klarte under OL samme år mesterstykket å sette seg fast – hengende fra en wire langt over bakken – med hele verdens kameraer til å dokumentere opptrinnet. Mr. Bean-opptrinnet tok han imidlertid med stor fatning og selvironi, noe hans amerikanske motpart neppe hadde greid.

Ettersom Johnson var en av hovedpådriverne for Brexit, ble han følgelig gitt utenriksministerposten i regjeringen til Theresa May, etter at David Cameron gikk av. Det har ført til mye rart.

På samme måte som Lotto-millionærer ikke er som andre millionærer, er Brexit-ministre heller ikke som vanlige ministre. Boris begynte første dag i den nye jobben med å ikke finne bilen sin, med et helt pressekorps på slep.

Siden har han dratt fra land til land og på klønete og litt ufrivillig vis klart å forulempe alle som kom i hans nærhet. Han snakket om whisky-eksport i et Sikh-tempel, siterte et provoserende Rudyard Kipling-dikt fra kolonitiden på sitt besøk i Burma, refererte til Obama som «halv-kenyaner» og valset ned en 10 år gammel skolegutt under en leke-rugbykamp i Japan.

Han sa at Brexit kom til å bli en «suksess på linje med Titanic», og uttalte nylig under et Libya-besøk at engelske businessfolk var klare til å investere i Sirte. Problemet var at han la til «alt de må gjøre er å fjerne likene». Sirte er til opplysning byen hvor NATO teppebombet sivilbefolkningen da Gaddafi ble avsatt.

Selv om Boris’ eskapader er godt Twitter-materiale, var han en vandrende katastrofe som minister. Enklere ble det heller ikke av at Boris i sine bøker fra 2006 – «The Dream of Rome» og «Have I Got Views for You?» – sjikanerte en rekke land på det groveste.

I mai 2016 vant Johnson en limerick-konkurranse i avisa The Spectator. Konkurransen gikk ut på å skrive det mest fornærmende diktet om Tyrkias president Erdogan. Boris’ antydning om at han hadde sex med en geit, falt det tyrkiske statsoverhodet tungt for brystet.

Dette til tross – Boris har i alle fall politisk erfaring, i motsetning til Trump. Som borgermester i London evnet han også å få gode folk rundt seg, noe som blant annet gjorde at den spådde OL-krisen i 2012 aldri slo til. Mesterskapet ble en stor suksess, som han har fått mye kred for i ettertid.

Som sin blondbustede, amerikanske kollega, har også Boris Johnson sin skjerv av utenomekteskapeligheter. Gjennom begge hans to ekteskaper, har det versert historier om sidesprang. I tillegg til sine fire barn sammen med Marina Wheeler, har han ett fra sitt sidesprang med Helen MacIntyre. Det ryktes også om et annet utenomekteskapelig barn.

Hans omgang med kvinner gjorde også at han fikk sparken, etter at han som parlamentsmedlem løy for Tory-lederen Michael Howard om sitt forhold til journalisten Petronella Wyatt. Da han fikk beskjeden, uttalte han til mediene at det var «akseptabelt, til og med ønskelig, å lyve».

Både det britiske folket og Det konservative partiet er delt i synet på Johnson. Allerede ved innsettelsen på tirsdag ble det klart at undervisningsminister Ann Milton ville trekke seg. Justisminister David Gauke har signalisert det samme. At det kan bli livlig fram mot 31. oktober, når britene formelt forlater Unionen, er helt sikkert.

For Norges del, kan valget av Boris som statsminister vise seg å være positivt. Den harde linja mot EU-landene vil gjøre det tvingene nødvendig å godgjøre seg hos andre handelspartnere. Det er derfor man antar at både USA og EØS-landene vil oppleve et mye tettere forhold til Storbritannia.

Med mindre Boris Johnsen fornærmer våre lefser og langrenns-skills, da, og forkludrer det hele.