Fra sidelinja:

Et spørsmål om kasse. Jeg mener klasse.

Ron Røstad gjør seg opp noen tanker vedrørende kunst i det offentlige rom.

Roald Amundsen  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

meninger

Jeg har et elsk/hat-forhold til moderne kunst. Elsk fordi kunst ikke trenger ha noen hensikt. Det kan finnes i sin egen rett. Kunst kan være livgivende for tanker og følelser, spesielt når den oppstår uventet. Omgivelsene våre blir mer og mer utarmet på unyttig lekenhet, og vi trenger unyttighet, paradoksalt nok.

Men også hat, fordi jeg som oftest ikke skjønner noe av det. Moderne kunst kan være elitistisk, ekskluderende, arrogant, stygt og ofte simpelt utført. Jeg kan ikke se om et moderne maleri har for mye eller for lite maling. Jeg kan bare anta at det skal være slik. Jeg kan ikke skille god kunst fra dårlig kunst.

Sist jeg var på Lousiana Kunstmuseum utenfor København, kunne jeg jogge lett gjennom noen av salene uten å gå glipp av noe. Det var ingenting der som vekket min interesse. For jeg er ikke en sånn kunstfyr. Og det er ikke særlig mange som er det.


Bockelie slakter trekassen rundt Roald Amundsen: – Bare tull

Utsmykkingen med trekasse rundt statuen av Roald Amundsen har vekket sterke følelser hos kunstner Marit Bockelie, som nå kaster seg inn i debatten.

 

De som skjønner seg på og liker kunst er som en liten stamme som snakker et språk som er i ferd med å dø ut. Mange tror at moderne kunst bare er tull, men slik er det ikke. Mange setter pris på det fordi de skjønner seg på det.

Men jeg heier alltid på kunsten. Og jeg skulle gjerne sett mer kunst på flere steder. Offentlig kunst er for det meste begrenset til sentrum og offentlige byggeprosjekter, og da som oftest minnesmerker over noen eller noe.

Så vidt jeg vet har ikke private utbyggere en fast mikro-promille av budsjettet som er satt av til utsmykking. (Vervet har hyret inn en kunstner til å utsmykke den nye bydelen, så det er unntaket!)


BONO har vurdert om endringene av Roald Amundsen-statuen bryter med åndsverkloven

Direktør Jérémie Michael McGowan sier at Nordnorsk Kunstmuseum ikke har hatt kontakt med statuens rettighetshavere om trekassen og navneskiltet, men at de føler seg trygge på at de gjorde en god vurdering i forkant.

 

I boligområdene sør for Hålogaland Teater, for eksempel, finnes det ikke en flis med kunst. Det sørligste stykke kunst er den nydelige daschhunden på kaia ved HT, bortsett fra noen lekeapparater som har et morsomt utseende. Jekta/K1 er kjemisk fri for kunst, sist jeg sjekket.

Tenk om det fantes morsomme, dekorative og kanskje interaktive installasjoner der folk bor? Som skapte identitet og aktivitet? Som var med fra planleggingsfasen?

Jeg lurer på om noen av de store utbyggerne, bortsett fra på Vervet, noensinne har tenkt at kunst kunne være en del av bokvaliteten?

For hvis ikke, kan en delforklaring være at kunstnere er flinke til å oppdra oss til å tenke på kunst som stygt og irrelevant. Sier man «moderne kunst» er det lett å tenke på noe som skaper ubehag heller enn begeistring. Vi lærer leksen fra de mange «kunstdebattene».

Disse debattene er stort sett like: Kunstner lager stygg kunst som ikke er til å begripe, og som i tillegg er så håndverksmessig simpel at enhver kan gjør det samme i sin egen garasje. Mange blir provosert over at noe så stygt og simpelt kan kalles kunst.

Vi har sett sykehjemsbeboere som er rasende på den stygge utsmykkingen, lokalbefolkninger som er rasende på stygge skulpturer eller offentlig ansatte som er rasende over å måtte være utsatt for kunst. I arbeidstiden! Kunstneren blir glad. Fordi kunst skal provosere.


Her knuses trekassen rundt Fleischer-statuen: – Det er vondt å se

Nordnorsk Kunstmuseum har gjort samme stunt i Harstad som med Amundsen-statuen her i byen. Mandag kveld knuste en mann trekassen rundt statuen i Generalhagen i Harstad.

 

De som forstår seg på kunst lar seg ikke provosere. For de vet at det er meningen at man skal bli provosert.

Nord-Norsk Kunstmuseum ønsker å skape ubehag ved å bygge kasser rundt forskjellige statuer av menn. Det er helt på sin plass å føle ubehag over manglende og fraværende kvinnelig representasjon i byrom og i gallerier.

Valget av kasse som virkemiddel er ikke tilfeldig, siden maleren som er aktuell med utstilling, Betzy Akersloot-Berg, hadde en slik som sitt mobile atelier når hun malte. Kassen er på mange måter en god idé, men følger det vante mønsteret.

Ubehaget som kassen skal utløse, føles mest av dem som er minst interessert i kunst. Og ubehaget handler ikke om kjønnsfordeling, men om kassens stygghet og krenkelsen av helter. «Folk flest» blir provosert, mens de som skjønner seg på moderne kunst vet bedre enn å la seg provosere. Hvor du står i «kassespørsmålet» sier noe om din «kasseidentitet». Jeg mener klasseidentitet.

Så hvorfor må det gå ut over akkurat disse menneskene nesten hver gang det skal skapes «engasjement»? Hva galt har de egentlig gjort? Finnes det ingen andre som kan la seg provosere for at kunsten skal anses som vellykket? Man får inntrykk av at «folk flest» og kunsteliten er naturlige motsetninger.


Fra sidelinja:

Ja til byferge, men hva vil passasjerene møte i Tromsdalen?

Vår spaltist gjør seg noen tanker rundt tilbudet i Tromsdalen.

 

Men årsaken er nok at moderne kunst er i dag så ufarlig at den sjelden klarer eller våger å skape andre typer kontroverser. Så da blir det slik. Ingen konflikt, ingen oppmerksomhet. Og saken om Betzy-kassa ble jo en fin sommeragurk.

For øvrig viser utstillingen landskapsmalerier som, hvis det er lov å si dette om kunst, er vakker og som faktisk kan skape behag hos publikum. Og kanskje spesielt hos dem som gjerne er forarget over moderne kunst. Selv jeg kan se at Betzy har brukt akkurat rett mengde maling.

Og dermed har vi tilbakelagt enda en dårlig nyhet knyttet til kunst. Så jeg gjentar meg selv: Moderne kunst kan også være noe positivt. Til og med for helt vanlige folk uten kunstutdannelse. Tro det eller ei.