Fra sidelinja:

– Hvem er disse folkene som ikke kan vente, som ikke kan la hamsen få stå?

Nord-Norge er kjent for å ha en nokså flat struktur. Det er langt mellom samfunnstoppene. Men det fins likevel en rangstige, og i dag skal det handle om de som befinner aller nederst: De verste blant oss.

Illustrasjonsbilde: Ronald Johansen og Scanpix 

meninger

De dukker opp hvert år, omtrent på denne tida. Du ser dem i grisgrendte strøk, i karrige myrlandskap, hvor de går for seg selv, gjerne med en hette parat – om det skulle det komme en turgåer – samt spann med lokk på. De er kartplukkere. Moltekartplukkere.

Helt siden jeg var liten gutt har jeg hørt om dem. På Nord-Senja var det et ektepar som ene og alene eide kartplukkerstempelet på 60-tallet, de var viden kjent, ryktene nådde Finnsnes allerede tidlig syttitall, og den dag i dag sliter etterkommerne med troverdigheten i bærmarka. De bør helst gå på merkede stier og plukke i syltetøyglass, så folk kan se at bærene preges av uomtvistelig oransje.


 

Selv om bærplukking har avtatt betydelig siden syttitallet virker det som om andelen kartplukkere er konstant. Nå nylig, på et sted i Midt-Troms der det visstnok skal finnes litt, men bare litt, molter, ble det observert en person, fra en kjent kartplukkerslekt, med hette på hodet og spann i hånd. Han løp ikke, men gikk i et meget bestemt tempo bort fra stedet da det kom folk. Han ble likevel gjenkjent på kartplukkerganglaget. Til opplysning: Det er allment kjent i området at molta ikke er moden.

Hvem er disse folkene som ikke kan vente, som ikke kan la hamsen få stå? Vel, meg bekjent er de ingen ensartet gruppe, de fins i de fleste bygder, noen er utdannet, andre har livets skole, noen mangler penger, andre kunne kjøpt et spann molter hver dag på butikken. Det eneste som ser ut til å forene dem er en særegen evne til å ignorere samfunnets uskrevne regler, kombinert med et for meg ubegripelig lavt nivå hva gjelder forståelse av handling versus konsekvens. Når ett kilo kart betyr hundre års utstøtelse, for hele slekta, burde jo valget vært enkelt.

Det er imidlertid ikke helt sant at vi bare snakker om uskrevne regler. Etter at de harde krigsårene skapte en helt nødvendig bærplukkerkultur i den norske befolkning, utviklet kampen om bærene seg såpass i etterkrigsårene at regjeringen Borten så seg nødt til å regulere dette ved lov, noe som ble til moltekartloven av 1970. Jeg tuller ikke.


Fra sidelinja:

Bibliotekene er noe av det fineste med Tromsø

Noe av det aller fineste med å bo i Tromsø er de flotte bibliotekene som vi har i byen vår.

 

I «Lov om forbud mot plukking av moltekart» het det følgende: «Det er forbudt å plukke molter før bærene er modne. Molter er modne når bæret kan plukkes uten at hamsen følger med». Tanken om at kartplukking hadde ødeleggende konsekvenser for fremtidige bærhøster hadde, og har, støtte fra biologer. Likevel ble loven opphevet etter bare 33 år, lenge før den rakk å bli skikkelig moden, betegnende nok. «Vi må vel bare innse at forbudet mot plukking av moltekart aldri er blitt noen prioritert oppgave fra politiets side, uttalte Sp-politiker Odd Roger Enoksen den gangen.

Likevel har molta fortsatt en egen bestemmelse i Norges lover. Friluftsloven sier nemlig at grunneiere i Nord-Norge som uttrykkelig viser det med tegn, kan nekte folk å ta med seg molter fra deres mark. Men det er ikke plukkeforbud noe sted, så lenge man ikke tar den med seg. Folk må altså på forhånd bestemme seg, akkurat som på McDonald`s: For here or to go.

Kartplukkere var med andre ord kriminelle mellom 1970 og 2003. Lovlydige turgåere som oppdaget altfor røde bære i annen manns bøtte kunne teoretisk, hadde det ikke vært for at angiveri kvalifiserer for den nest nederste plassen på den nordnorske rangstigen, ha gått til politiet med saken. Lensmannen kunne da, med loven i hånd, ransaket hus på jakt etter hams eller altfor røde ferdigrenska bær, og enten beslaglagt fangsten eller bøtelagt så det sved langt inn i syltetøyskapet. Det er synd for det norske medielandskapet at vi aldri fikk se en slik sak.


FRA SIDELINJA

En forunderlig lov

På grunn av høyt utbyggingspress langs Oslofjorden ble det vedtatt en strandsonelov i 1965, som forbød utbygging i det såkalte hundremetersbeltet over hele landet. I 2008 ble loven innskjerpet. Til tross for dette blir ni av ti dispensasjoner innvilget. Er det på tide å se på denne loven med helt nye øyne?

 

Jeg synes på ingen måte at fraværet av formelt lovverk frikjenner dagens kartplukkere. Tvert imot, de kriminelle plukkerne som opererte på 70-tallet og utover var jo nærmest for rebeller å regne, de hadde i det minste mot til å bryte loven. Dagens hettekledde myrsniker er bare ynkelig. Molteplukking er å sammenligne med et kappløp. Grunnregelen for et kappløp er at man starter samtidig. Kartplukkeren ikke bare tjuvstarter, men ødelegger samtidig løpebanen for dem som venter på startskuddet.

Er det rart det er krig i verden?