Nå har han klort seg fast 28 år her i landet, og ser ut til å trives perfekt der han flytter mellom de forskjellige fengslene og bostedet i Oslo. Et stort antall ganger har han blitt satt inn, men kommer oftest gledestrålende ut igjen, og skryter noen ganger uhemmet av fengselspersonalet. Broderer litt og gir bort små duker og bannere han har laget inne i cella, for at de skal huske ham.

Ingen har så til de grader satt forfatningen vår på prøve. Som en kanskje vet, sverger en rettsstat som vår til maktfordelingsprinsippet. Det vil si at det skilles mellom de institusjonene som utøver makt. Dette prinsippet ble beskrevet av den franske filosofen Montesqui allerede i 1748 for å sikre at ingen i en statsforvaltning skulle kunne misbruke makten sin, men bekjempe eventuell korrupsjon. Filosofen Aristoteles var også inne på tanken mye tidligere.

Derfor skilles det i dag mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt hos alle som bekjenner seg til disse prinsippene og har tatt dem inn statsforfatningen sin.

Herman Kristoffersen

Stortinget må gjerne vedta lover, og regjeringen kan gjerne prøve å iverksette tiltak mot hva og hvem de vil, men det er fortsatt domstolen som må dømme om det skal bli noe resultat av det.

Dette har plaget et utall justisministre fra Frp i alle de år de har sittet med ministrene sine i regjeringen. Er det nå blitt seks stykker av dem som garanterte at mullaen skulle sendes ut av landet?

Hva har så skjedd? Jo, ministrene har forsvunnet, men Mullaen er fortsatt her og koser seg med fengselsmaten sin, der han for tiden sitter i varetekt siden en domstol i Italia nylig dømte ham in absentia til tolv års fengsel for terrorplanlegging. Han nekter selvsagt, og slutten på denne prosessen kjenner ingen. Han ville selvsagt ikke reise til Italia heller, siden myndighetene her hjemme ikke kunne garantere returen hans.

Etter som tiden har gått har Krekar nok kostet staten et betydelig antall millioner på grunn av fri rettshjelp for blakke folk, og om man skulle lagt økonomi til grunn er det vel ingen som nærmer seg mulla Krekars eller Najmuddins sine rettsregninger.

Hva har vi lært av dette?

Frp er altså et politisk parti som i denne saken har prøvd å blande seg inn i maktfordelingen, og er blitt grundig avslørt. De har sverget på at denne Mullaen skal vekk. Men hvor skal de sende ham? Irakiske myndigheter kan ikke garantere at han ikke får dødsstraff der, så da så. Alle deres justisministre har jobbet på spreng for å få ham ut, men det har ikke nyttet. Nå har altså en domstol i Italia avsagt en dom som skal ankes videre opp i rettssystemet, uten at en vet slutten på det.

Mullaen har satt hele det systemet vi bekjenner oss til på prøve. De millionene vi har brukt på ham har vært en helt nødvendig pris på voksenopplæringa vår. Han er i virkeligheten selve testen på om maktfordelingen vår virker. Det kan vi nemlig ikke lenger ta for gitt. Vi ser at stater som Ungarn tukler med prinsippene og har fått en korreks av EU for det. De må forandre forfatningen sin for fortsatt å være med i Den europeiske union.

Og det er mer å lære av prosessene mot denne oppkjeftige kurderen Krekar.

Han ble satt to år i fengsel for å kommentere noe Statsministeren vår, Erna Solberg, hadde ytret. Han sa at om han ble utlevert til Irak og skulle bli drept, så skulle det samme skje med regjeringssjefen vår. Denne litt flåsete ytringen skaffet ham to år bak murene, og gjorde ham til en enda dyrere mann for landet. Hvordan står det egentlig til med ytringsfriheten vår når slikt kan skje?

Om Krekar hadde holdt til i USA, kunne ingen ha dømt ham for dette utsagnet. Der kan en si hva en vil, bare en ikke gjør noe med det. Ord beskyttes av det første grunnlovstillegget i USA og har ingenting med Donald Trump å gjøre.

Pressen vår er blitt kalt den fjerde statsmakt, fordi ytringsfriheten er noe vi mener er svært sentral i en rettsstat. Hvorfor får vi, som eksempel, ikke vite noe mer om ektefellen til den siste av de justisministrene fra Frp som måtte gå av? Herr Wara. Påtalemyndigheten mener å kunne bevise at det var hun som rigget alle truslene mot ham og familien hans. Har pressen fredet henne, eller hva er situasjonen her?

Selvsensur er et alvorlig slag mot retten til å ytre seg. Pressen må derfor alltid se på seg selv og være kritiske til egen håndtering av aktuelle saker som fortjener å være i nyhetsbildet.

Nå må det også sies at om mulla Krekar hadde fått bestemt, ville alt snakk om prinsipper vært fraværende. Han bekjenner seg nok til helt andre systemer, som sharialover, og er slett ingen garanti for rettigheter for noen unntatt seg selv og sine nærmeste trosbrødre.

Men nå er vi i Norge, og det kan vi, som Mullaen selv, på sett og vis være litt fornøyd med.