Den er nemlig ikke min mening om Nord-Norgebanen (NNB), men en omskriving av Lars Monsens utfall mot vindkraften nylig. Men hvorfor vil de fleste nordlendinger, og særlig de som er mest opptatt av natur og miljø, reagere med avsky mot overskriften i dette innlegget, mens de nikker anerkjennende til rikskjendisen og ikonet Monsen? Hvorfor er det ingen som tør å sammenlikne  fordeler og ulemper ved disse to forskjellige typene naturinngrep?

I følge BaneNor drepes 2000 dyr årlig av jernbanen i Norge. Det er ikke mus og måse vi da snakker om, men først og fremst elg, rådyr, tamrein og sau. For eksisterende jernbanenett er de største konflikter med naturmangfold og dyreliv for det meste knyttet til dyrepåkjørsler, nødvendig fjerning av vegetasjon langs linjene, samt sprøyting for å hindre ettervekst. Det norske jernbanenettet  er på ca. 4200 km hovedsakelig enkeltspor, og NNB er beregnet til 372 km. Dette skulle tilsvare i underkant av 200 påkjørsler i året på en framtidig NNB. Andre typer naturtap finns det lite kunnskap om.

Vindturbiner dreper fugl. En svensk studie finner at en typisk turbin tar livet av 2-7 fugler per år. De 3000 vindmøllene i Sverige (Norge har 500) dreper altså 6000-21000 fugl per år. Det er langt færre enn det som drepes av katter, trafikk (inkludert tog), bygninger (glassruter), kraftledninger og oljesøl. Vegskråninger og andre sår i naturen tillates å gro igjen. Vegetasjonsfjerning og sprøyting forekommer ikke, slik det skjer med jernbanelinjene.

De største utfordringene når det gjelder jernbane og naturmangfold er knyttet til de store nye utbyggingsprosjektene, der jernbane bygges med dagens krav til sikkerhet, dimensjonering og kurvatur. Massehåndtering, anleggsvirksomhet og krav til traséer er arealkrevende og belastende for naturmangfoldet, særlig under anleggsperioden. Dette er direkte sitat fra BaneNor. Disse utfordringene  er svært like de man har ved anlegg av vindkraftverk.

Hvordan skulle vi kunne gå fram for å sammenlikne ulempene og fordelene ved vindkraft og jernbane? Som fysiker, faller det mest naturlig for meg å starte med å gjøre noen grove overslag.  I mangel på bedre grunnlagsdata enn det jeg har beskrevet ovenfor, synes jeg det  er vanskelig å avgjøre hva som skader naturen mest av 1 km anleggsvei med 2 vindturbiner (antatt 500 meter mellom turbinene) og 1 km jernbanetrasé.

Hvis vi tar som utgangspunkt at de er like skadelige, vil 372 km jernbane svare til 744 vindturbiner hver med installert effekt på 3 MW. Dette svarer til en elektrisitetsproduksjon på nær 10 TWh per år, eller mer enn det dobbelte av dagens norske vindkraftproduksjon, og langt mer enn det som er aktuelt å bygge ut av vindkraft i Nord-Norge. Under denne forutsetningen er altså Nord-Norgebanens skadepotensial på natur og naturmangfold større enn det som vindparker kan forårsake innenfor NVEs rammeplan for vindkraft.

Hva  er så miljøfordelene ved jernbane og vindkraftutbygging? Klimaregnskapet ved NNB har vært et hett tema i avisspaltene etter at jernbaneutredningen ble publisert. Hvis vi tar utgangspunkt i utredningens anslag, så vil utslippsreduksjonen i 2050 ligge på om lag 100 tusen tonn CO2 per år.

Til sammenlikning vil 10 TWh vindkraft per år gi en utslippsreduksjon på 5 millioner tonn hvis den erstatter dagens europeiske kraftmiks (der 1 kWh svarer til et utslipp på 0.5 kg CO2). Dette er en reduksjon i klimautslippene for vindkraften som er 50 ganger høyere enn jernbaneutredningens anslag for jernbanen!

Den uunngåelige konklusjonen er at naturskadene ved utbygging og drift av Nord-Norgebanen sannsynligvis vi bli sammenlignbar med en utbygging av 10 TWh vindkraft i Nord-Norge, og at utslippsreduksjon fra banen vil bli forsvinnende i forhold til den som følger av en slik vindkraftutbygging.

Det er imidlertid mange vektige næringspolitiske grunner til å realisere NNB. Og like vektige grunner til å bygge ut vindkraft. Så hvorfor har vi denne voldsomme aversjonen mot vindkraften, mens vi omfavner jernbanen? Er det ikke på tide at vi begynner å diskutere åpent de irrasjonelle og psykologiske faktorene som former opinionen i disse spørsmålene, i stedet for å pakke det inn som grønn miljøpolitikk?