Hvorfor er 22 det magiske tallet? Kommunestyret i Tromsø består av 43 representanter og dermed har de som klarer å lage en koalisjon på 22 representanter flertall. Tidligere år har dette vært en relativ enkel øvelse. I denne perioden har koalisjonen Ap, Rødt og SV 23 representanter og dermed flertall. I forrige periode hadde koalisjonen H, Frp og V 24 representanter. I neste periode kommer dette til å bli en betydelig vanskeligere oppgave og det er dessuten uklart hvor flere av partiene vil stille seg i samarbeidsspørsmålene.

Grunnen til at det kan bli såpass kaotisk

er at det sannsynligvis blir betydelig flere partier i kommunestyret enn i dag. 9 partier ser ut til å få representanter i kommunestyret og dessuten er det 2 partier (KrF og By/Land-lista) som kanskje også kommer inn. De to store styringspartiene Ap og Høyre gjør det svært dårlig på målingene og ligger nå på rundt 16–20 prosent hver. Tidligere har disse to nesten alltid hatt flertall til sammen, men nå pustes de i nakken av de mellomstore partiene (SV, Rødt, Nei til bompenger, Frp og Sp) som ligger mellom 8 og 14 prosent.

Jonas Stein

Dette mer fragmenterte politiske landskapet er ikke unikt for Tromsø, men noe som vi kjenner igjen fra nasjonale målinger og fra nylige valg i land som Danmark og Nederland. Politikken domineres ikke bare av spørsmål langs den klassiske høyre/venstreaksen, men miljøspørsmål, sentrum vs. periferi, sosial ulikhet, globalt samarbeid og innvandringsspørsmål blir viktigere for folk og da går velgerne til partier som er klarere motpoler i disse spørsmålene. I Tromsø ser vi det i blant annet spørsmålet om bompenger hvor MDG/SV er veldig klare på den ene siden, mens spesielt «Nei til bompenger»-partiet markerer seg på den andre siden.

Skal vi tro meningsmålingene ser det ut til at dagens flertallskoalisjon (Ap, SV og Rødt) mister flertallet sitt. På de siste målingene ligger de på mellom 17 og 19 mandater til sammen. Klarer de å få med seg MDG, som ligger an til 2–3 representanter, vil det fortsatt være usikkert om de klarer å få 22 representanter. Det kan hende at de fire partiene er avhengige av enda et parti for å få flertall. Hvem skal det være?

Den mest sannsynlige samarbeidspartneren er Senterpartiet. Nasjonalt ønsker Sp et rødgrønt samarbeid, men lokalt har partileder Trygve Slagsvold Vedum vært klar på at det er lokale forhold som avgjør. Denne pragmatismen har vært Senterpartiets varemerke og er grunnen til at de etter forrige kommunevalg fikk hele 103 ordførere (25 prosent av landets ordførere) på tross av at de bare fikk 8,5 prosent av stemmene. Den korte valgkampen vil vise om Tromsø Sp vil signalisere om de velger blå eller rød side, men til nå har de holdt kortene sine relativt tett til brystet.

Hva skjer så på den andre siden? Dersom Sp velger å samarbeide med sentrum-høyresiden, så er det i teorien flertall for en koalisjon mellom H, Frp, V, KrF og Sp dersom de samarbeider med «Nei til bompenger»-partiet som nå ligger på rundt 12 prosent. I utgangspunktet vil det nok være krevende å få en borgerlig storkoalisjon til å komme til enighet i en rekke spørsmål – bare spør Erna Solberg. I bompenge-saken, hvor både Frp og «Nei til bompenger» har stilt ultimatum om ingen bompenger for å kunne samarbeide, vil det bli svært vanskelig å se for seg hvordan en slik storkoalisjon skal komme til enighet.

Samtidig så er også kommunepolitikken skrudd sammen slik at de partiene som ikke evner å samarbeide i konstitueringen av kommunestyret vil komme betydelig dårligere ut i fordelingen av viktige verv og posisjoner. Dette handler ikke bare om godt betalte verv, men også nødvendige maktposisjoner for å kunne gjennomføre politikken sin. For eksempel så vil Frp med 4 representanter, som de har på siste måling, neppe kunne få plass i formannskapet dersom de ikke vil samarbeide med andre partier under konstitueringen.

Det er fortsatt noen uker igjen til valget. Det er selvsagt en god del som kan skje, og for alt vi vet kan det hende at en koalisjon får såpass vind i seilene at det vil holde med 3–4 partier for å skape flertall. Men mest sannsynlig vil vi, i motsetning til mange av de foregående valgene, ikke vite hvem som blir ordfører på valgnatta. Den neste ordføreren trenger faktisk ikke å være valgvinneren. Det kan hende det blir den beste kaospiloten.