Kommentar:

Tromsø trenger en byvekstavtale – sjøl om det koster

Så langt har årets valgkamp både nasjonalt og lokalt vært preget av debatt om bompenger. Mange steder i landet har de endelig blitt lei etter å ha betalt bompenger i årevis. I Tromsø er folk lei før de har fått sin første faktura i posten.
meninger

Bompengemotstanderne har trykt særlig en gruppe til sitt bryst, en gruppe de bruker som sannhetsvitne for bompengenes iboende urettferdighet: barnefamiliene.

Mens de fleste barnefamilier har høyere utgifter enn folk som ikke har barn, er ikke alle barnefamilier ute av stand til å delta i finansieringa av nye transportprosjekt. Enhver skatt og avgift kan ramme skeivt, og den vil ramme noen hardere enn andre. Det viktigste når det kommer til bompenger er å ha avbøtende tiltak for lavinntektsfamilier, herunder enslige forsørgere. Men alle som kjører bil må betale – også barnefamilier.

Det er flere grep man kan ta for å gjøre at avgiften skal ramme mindre skeivt. Blant annet som skissert av Tromsø Arbeiderparti, ved å redusere prisene til SFO eller på barnehage. Det vil gjøre at man betaler for å forurense ved bilbruk, mens skattetrykket vil reduseres om man velger andre alternativ enn privatbilisme. Men også et sånt forslag vil være dyrt om det skal monne, og krever nedprioritering av andre kommunale tjenester i en svært anstrengt kommuneøkonomi.


 

KrFs toppkandidat Helga Marie Bjerke fortalte iTromsø denne uka at hennes viktigste sak i valget omsorg for mennesker som lever i fattigdom i Tromsø. Derfor er hun for å innføre en byvekstavtale. Hun mener mennesker med lav inntekt som ikke har råd til å eie egen bil er de som vil tjene mest på byvekstavtalen, gjennom betydelig bedre kollektivtilbud.

Fattigdomsperspektivet er et perspektiv som har manglet i debatten om bompenger i Tromsø.

Et av venstresidens mest mislykkede motto er at man «skal betale sin skatt med glede». Det finnes knapt et menneske som betaler sin skatt med glede, og det blir ingen som kommer til å betale bompenger med glede. Men forhåpentligvis kan man med tid komme til å betale dem med forståelse, når man merker at Tromsø vokser, og at vi får en bedre infrastruktur mens køene blir færre og kortere, istedenfor lengre og hyppigere.

Å fjerne bompenger i resten av Norge vil være dumt for Nord-Norge. De aller færreste bompengeprosjekt er i nord og det vil innebære at en enda større andel av skattepengene går til dyre prosjekter i sør. Hvis staten skal ta hele regninga fergefri E39 på Vestlandet, all opprustning i Oslo, Bergen, Trondheim så vil det bli smuler igjen til Tromsø.

Da må vi se langt etter både ny bru eller tunnel til Kvaløya, og vi må begrave planene om en ny innfartsåre gjennom Ramfjorden enda dypere ned i skuffa hvor de allerede ligger gjemt.

Samfunnsgeograf Tone Huse leverte i 2016 en doktorgradsavhandling ved UiT hvor hun undersøkte forrige gang Tromsø forsøkte å innføre bompenger for å finansiere infrastruktur i 2010. Hun peker med rette på at transportsektoren og privatbilisme er et egnet sted å kutte klimagassutslipp, for å nå våre nasjonale målsettinger. Huse oppsummerer bompengedebatten godt når hun sier:

– Det jeg synes er underkommunisert i denne debatten er at hvis man ikke ønsker masse kø og et bybilde som er totalt dominert av biltrafikken, så er man nødt til å gjøre tiltak, og de tiltakene er kjempedyre.

«Status quo» er ingen løsning. Men politikerne som sier nei til byvekstavtale har ikke skissert realistiske alternativ for hvordan Tromsø skal klare å finansiere utbedring av infrastrukturen i byen, utover at de ber staten ta regninga. Så lenge det finnes andre byer som er villig til å delfinansiere prosjekter sjøl gjennom at bilistene også bidrar, kommer ikke Stortinget til å godta at vi i Tromsø skal få fullfinansiert utvikling av byen. Det hadde også stridt mot folks rettferdighetssans om vi skulle få en så omfattende forskjellsbehandling.

Hvis Tromsø fortsatt skal være en by i vekst, må vi også gjennomføre sårt tiltrengte utbedringer av infrastrukturnettet. Og vi trenger bedre kollektivtilbud sånn at folk får en god og effektiv måte å reise i kommunen og gjøre sine daglige gjøremål på miljøvennlig vis.

Enten tar vi nødvendige grep nå, eller så overlater vi problemene og regninga til Tromsøs fremtid. Sistnevnte er verken klokt eller akseptabelt. Derfor trenger vi en byvekstavtale. Sjøl om det betyr at de som kjører bil må betale, og de som kjører mye må betale mer.