Mitt innlegg med tittelen «Nord-Norgesbanen er voldtekt av naturen» endte med et spørsmål om hvilke faktorer som former opinionen i spørsmål som gjelder naturinngrep som vindkraft og jernbane. Innlegget var en oppfølger av et jeg hadde noen dager tidligere om FNs naturpanel og vindkraften. Debatten i kommentarspaltene i etterkant har gitt meg litt bedre grunnlag for å konkludere om hva som former opinionen.

Hensikten med mitt forrige innlegg var å dra i gang en debatt om verdigrunnlaget og de derav følgende strategiene for miljøarbeid, naturvern og klimapolitikk. Mitt grunnsyn er at verdiene som vi må søke å bevare er naturens mangfold over hele kloden og et godt liv for alle mennesker på planeten. Dette er det synet som ligger til grunn for FNs naturpanel, der bio-kulturelt mangfold er et sentralt begrep, og der en grunntese er at ingen art er mer verdifull enn en annen. Dette reflekteres blant annet i poengteringen av at blant de mest truete artsgruppene finner vi noe så lite spektakulært som mosearter og amfibier.

Disse grunnverdiene er ikke framtredende i anti-vindkraftbevegelsen i Norge. Det snakkes sjelden om naturskader i globalt perspektiv, men om rasering av NORSK natur. Man trekker på skuldrene av at antall fugledrap fra vindmøller er mikroskopisk i forhold til antall fugler som drepes på andre måter, for eksempel av huskatter, og selv om både vindmøller og katter rammer noen truede arter, velger man å fokusere på spektakulære rovfugler som havørn, som ikke er en truet art. Hvis man legger naturpanelets verdisyn til grunn, burde man prioritere å redusere kattepopulasjonen snarere enn å stanse vindkraft, som er et tiltak til forebygging av klimaendringer. Dette underbygges av rapporten fra Norsk Ornitologisk Forening om «Huskattens predasjon på huskatter i Norge», og rapporten fra det svenske Naturvårdsverket om «Vindkraftens påverkan på fågler og fladdermöss».

Det samme populistiske synet gjenspeiles i de stadig gjentatte påstandene om at vi ikke trenger vindkraften – at den er unødvendig og bare tjener EU eller tyskere. Jeg mener den påstanden er feil, selv med utgangspunkt i en isolasjonistisk og proteksjonistisk politikk, men det er en annen diskusjon. Poenget er at den er basert på et VI-begrep som begrenser seg til nasjonalstaten og ofte til enda mer begrensete områder og folkegrupper. Argumentasjonen anerkjenner ikke realitetene i at natur, klima og dagens økonomi er globale størrelser. Norskprodusert vindkraft vil inngå i et europeisk kraftnett og være med å balansere tilbud og etterspørsel i dette nettet, og dermed bidra til utfasing av kullkraft. De resulterende utslippsreduksjonene er kvantifiserbare og betydelige. Påstandene om at mer vindkraft fører til mer fossil kraft strider mot fysikkens lover. Siden elektrisk kraft ikke kan akkumuleres over tid, og man stort sett ikke «dumper» kraft ubrukt, vil mer fornybar energi i nettet føre til mindre fossil energi. Man kan mislike globaliseringen av politikk og økonomi, men den er en uunngåelig følge av blant annet IKT-revolusjonen, og det er ingen vei tilbake. De som mener noe annet bør kaste datamaskinen og mobiltelefonen og slutte å skrive i kommentarspalter og på facebook.

Men påstander som strider mot fysikkens lover er velkjente fra klimafornekterne, og for den som følger litt med er det lett å gjenkjenne argumenter fra velkjente nettsteder for klimafornektere i argumentasjonen fra norske vindkraftmotstandere. Mange av disse nettstedene har endret strategi de siste årene. I stedet for åpent å benekte eksistensen av menneskeskapte klimaendringer, satser de mer på å motarbeide og svartmale satsing på fornybar energi. Herfra spres systematisk falske nyheter som stadig tilbakevises men som gjentas og gjentas inntil selv ansvarlige og edruelige medieredaktører begynner å tro på dem. Donald Trump har finpusset denne propagandastrategien, mens klimafornekterne har anvendt den systematisk siden begynnelsen av åttitallet.

Holdningene til vindkraften gjenspeiler generelle populistiske strømmer i samfunnet, og som populismen selv går den på tvers av høyre-venstre aksen. Og som populismen selv er den nokså immun mot fakta og rasjonelle resonnementer. Propagandistene maner fram skremmebilder, spiller på de fallosliknende vindmølltårnenes visuelle inntrykk og beskriver dem som en farlig fremmed art i norske landskap. Et eksempel: I mitt innlegg oppfordrer jeg til sammenlikning av en kilometers anleggsvei med to vindturbiner med en kilometers jernbanestrekning. Nordnorskdebatt illustrerer dette med et idyllisk bilde av et hundremeters strekk av en jernbane gjennom en grønn bjørkeskog og skråninger dekket av frodig blomstereng. Det er ikke akkurat slike bilder som vises fra vindkraftverk.

Odd Handegård beskriver den samme sammenlikningen som «forskjellen på Nord-Norgebanen og tusenvis av vindturbiner». Teknisk sett er hans og min beskrivelse identiske (bortsett fra at 744 vindturbiner ikke er «tusenvis»). Men min billedbruk er det det mulig å visualisere – enhver kan se for seg et jernbane-strekk på hundre meter, for eksempel en skjæring gjennom en fjellknatt eller en viadukt over et dalsøkk, og en anleggsvei med et par vindmøller. Det er sammenlignbare bilder. Men ingen kan se for seg 27 mil med jernbanelinje. Det blir derfor en ufarlig abstraksjon, mens tusenvis av vindmøller gir assosiasjon til en massiv skog av tårn som må virke skremmende, men som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

Denne typen subtil manipulasjon gjennomsyrer kampanjene mot vindkraft som feier over landet i disse dager. Dette er krefter som det er vanskelig å stå i mot, men for dem som er interessert i en realitetssjekk vil jeg oppfordre til å avlegge vindkraftverket på Kvaløya ett eller flere besøk etter hvert som prosjektet tar form, og besøke et etterrettelig nettsted som for eksempel faktisk.no, som gir balansert og nyttig informasjon.