Den offisielle valgkampen er nå i gang. Kandidatene prakker nå på oss velgere materialet sitt i Storgata og ved kjøpesentrene. De prøver å fortelle oss at de er verdt en stemme. Dette er viktig og bra for kommunen og fylket vårt. Det er nemlig de som skal overbevise oss, og ikke omvendt. Vi er kunder og de er selgere. Da skal de legge fram en politikk vi kan tro på og som vi kan la oss overbevise av. Noen deler ut saker og ting. Roser fra Arbeiderpartiet og en kaffeskvett fra andre er egnet til å mykgjøre den skepsisen som har samlet seg opp siden forrige valg, og den er betydelig når det gjelder enkelte. Nye ansikter fronter partiene og noen av dem har vi ikke hørt om engang før de står der i Storgata og falbyr meningene sine.

Hvordan er så situasjonen i Tromsøvalget? Det har vært et skikkelig ras i oppslutningen til enkelte og det motsatte hos andre, om en skal feste lit til meningsmålinger under marsjen. For Arbeiderpartiet ser det stygt ut om dagen. Et fall fra nesten 30 prosent ned til drøyt 16 prosent skaper rystelser som merkes helt inn til hovedstaden og Stortinget. I Tromsø er det ikke lenger nok at de rødgrønne vinner valget. Her må Arbeiderpartiet passe seg for et fremstormende Senterparti. Hva skjer om Senterpartiet blir større enn Arbeiderpartiet? Er det de som får ordføreren da. Gunnar Wilhelmsen blir kanskje tilbudt varaordførerjobben? Hva har forresten Sp bestemt seg for? Få av oss kjenner ordførerkandidaten deres, og det er slett ikke klart om partiet vil samarbeide med Ap slik de gjør det på landsbasis. Det har ikke hjulpet at Trygve Slagsvold Vedum har reist rundt med bannbullene sine mot det borgerlige samarbeidet. En beslutning om hvilken side av politikken de vil samarbeide med, sitter fortsatt et stykke inne i partiet. Vi vet at de ikke er veldig begeistret for bompenger. Vil de da samarbeide med Nei til bompenger og Jan Blomseth samt et skadeskutt Frp?

Hva med høyresiden og Hans Petter Kvaal? Hva skjer om bompengepartiet blir større enn Høyre? Det kan bli en realitet fordi en betydelig del av velgermassen er der. Mange vil ikke ha seg pålagt en avgift på flere titall tusen kroner bare for å kjøre ungene til barnehagen, skole eller fritidsaktiviteter. På denne siden av politikken ser vi at Høyre faktisk kan risikere å bli mindre enn Blomseths parti. Er det han som blir ordfører da? Eller er Senterpartiet også en trussel mot Kvaal om de velger denne siden?

Vi kan altså risikere at ingen av de mest profilerte kandidatene får henge ordførerkjedet rundt halsen, ettersom de kommer i et så stort mindretall i koalisjonene sine at det hele blir temmelig uaktuelt.

Slik det ser ut for øyeblikket er det Arbeiderpartiet som er den største taperen i valget. Det behøver ikke å bli slik, men et blått lys henger nå over ambisjonen deres. Det hjalp ikke å finne fram en annen kandidat til å erstatte Kristin Røymo siden sporene er så tydelige både når det gjelder forvaltningen av kommunens økonomi og annet folk har irritert seg over. Ofte er det stor urettferdighet i slikt. Dommen i det såkalte folkedypet blir ofte hardere enn det finnes grunn til. Kristin og den gjengen hun har rundt seg har sikkert gjort sitt ytterste for at alt skulle gå bedre enn det fremstår gjennom pressen og ellers.

I dag er imidlertid fokuset rettet en annen vei når det gjelder Arbeiderpartiet. Nå er det Youngstorget som sitter med kortene. Kan de se på at partiet forvitrer totalt her opp i nord? Kan de tape en by som Tromsø uten at det svir mer enn de tåler? Hvilke tiltak kan de gjøre for å reparere noe på det totale bortfallet av oppslutning?

Svaret på dette ligger ikke i på dette tidspunktet å sette i gang en helt nødvendig gransking av årsakene til denne katastrofen. Det ligger heller på kort sikt i å ta en del grep som folket har festet blikket på. I dag er det aller viktigste å sette kreftene inn for å få bygget en jernbane til Tromsø. Om Jonas Gahr Støre vil, kan han be sentralstyret sitt om fullmakt til å gå ut med det, men vil han det? Har han forstått hvilken folkebevegelse som ligger bak dette nå? Det kan man tvile på.

Dette er ikke utpressing. Det er å finne fram til en forståelse med velgerne sine. Hva er det velgerne er opptatt av, og når?

I dag er det jernbanen som ligger fremst her. Den er blitt til et slags symbol her nord. Vi ser at milliardene ruller over TV-skjermen og det virker helt bunnløst når Jernbaneverket forvalter store statsmidler som det ikke blir noe av. Frustrasjonen her nord øker bare og vi tror ikke våre egne øyne når vi ser utviklingen i en landsdel som vår. Den blomster av innovasjon og nyskapning, men blir ikke sett av toneangivende krefter på Østlandet. Her nord er vi ikke annerledes enn andre i landet. Vi vil bli sett, vi også.