Avisa iTromsø har 3. august hovedoppslag med Tromsø Frps toppkandidat Bjørn G. Jørgensen og 3.-kandidat Kristoffer Kanestrøm. De bekjentgjør at også Tromsø og Troms Frp nå går inn for bygging av jernbane til Tromsø. Et standpunkt de fram til nå iherdig har latterliggjort og kjempet imot. Nå kan det sikkert diskuteres hvor alvorlig snuoperasjonen er ment, men det er likevel et oppløftende tegn i tida. «Alle» er nå for jernbane til Tromsø. Dette er jo kjempeflott, og må bejubles!

Samme dag leser vi på nordnorskdebatt.no, «Hvem støtter egentlig Nord-Norgebanen?» av leder i Nordland SV, Christian Torset, som er svært opptatt av å fremstille SV som «The One and Only». Det er ifølge Torset bare SV som egentlig er for bygging av Nord-Norgebanen, blant annet begrunnet med at Lysbakken har sagt at SV i høst vil fremme forslag i Stortinget om konseptvalgutredning (KVU) for bygging Nord-Norgebanen. I samme artikkel har han en utdrag av de andre partienes program og uttalelser der han konkluderer med at ingen andre enn SV vil bygge Nord-Norgebanen.

Å ha sakseierskap er ikke et ukjent fenomen i politikken. Vi har også sett avisinnlegg i Tromsø-avisene fra andre sentrale SVere (ordførerkandidat i Tromsø, Pål Julius Skogholt i Nordlys og iTromsø, 30. juli) som feilaktig påberoper at det bare er SV som egentlig er for jernbane til Tromsø, og for så vidt til Kirkenes (via Finland). Også Rødt har dette progamfesta.

Jeg vil sterkt beklage denne partisjåvinismen fra SV når det nå er så bred oppslutning, både blant de politiske partiene, og ikke minst i befolkninga. Nå er det grunnlag som aldri tidligere for gjennomføring av dette prosjektet som første gang ble lansert for om lag 100 år siden.

Sjølsagt må den «konseptvalgslignende» utredninga som ble lagt fram i sommer følges opp med utredninger som forberedelse for investeringsbeslutning. I den prosessen vil det naturligvis også vurderes på hvilken måte utbygginga skal gjennomføres. Dette gjelder både med tanke på tidsperspektiv og kostnader. Ikke minst hvordan jernbaneprosjektet skal finansieres.

Dok8-forslag på Stortinget fremmes ofte som partipolitiske markeringer, og får sjeldent flertall. Når SV nå lanserer dette som deres taktikk for realisering av Nord-Norgebanen skal ikke jeg avvise at dette kan være fornuftig. Men dersom SV fremmer dette for igjen å gi inntrykk av at de er de eneste som egentlig er for Nord-Norgebanen, så blir det på nytt å legge bygginga på is. Derfor er det avgjørende at dersom det fremmes forslag på Stortinget i høst, må det være forslag som er sikret flertall.

Så vil det helt sikkert fortsette en omfattende diskusjon og politisk kamp om prioritering og finansiering, uansett om det dreier seg om 140 milliarder, 70 milliarder eller 200 milliarder kroner. Ikke minst vil et så stort investeringsprosjekt reise spørsmålet om Norge fortsatt kun skal bruke oljefondet, som på 25 år har vokst fra 0 til 9.500 milliarder kroner, til å øke den internasjonale kapitaltilførselen, eller også investeres i Fastlands-Norge. Likeså må det diskuteres om Narvik-Tromsø skal gjennomføres først som et separat prosjekt, uavhengig av strekninga Fauske-Narvik.

Rødt mener det så absolutt skal brukes «oljepenger» til slike nasjonale infrastrukturtiltak som investering av Nord-Norgebanen. Elektrifisering, oppgradering av Nordlandsbanen samt dobbeltspor mellom Narvik og Kiruna er også aktuelle og viktige deler av jernbaneprosjektet i nord. Samarbeid med Finland om jernbane fra Rovaniemi til Kirkenes, eventuelt også Kolari-Skibotn/Tromsø er fremtidige prosjekt som vil knytte Nord-Norge til den transsibirske jernbanen til Asia.

Men er det noe som nå er viktig for realisering av Nord-Norgebanen, så er det å legge partisjåvinismen på hylla.