Hjemkommet til Tromsø observerer jeg at direktøren for Nordnorsk Kunstmuseum fortsatt opprettholder sin bisarre stunt med plankeverket omkring Roald Amundsen statuen i Tromsø, angivelig for på rette oppmerksomheten mot museets egen utstilling «Like Betzy», og det faktum at «det ikke finnes en eneste statue av en navngitt kvinne» i Tromsø.

Det er å anta at den nyinnflytta direktøren ikke har oppfattet hvilken ikonisk plass Roald Amundsen har i Tromsø, men dette er neppe noen fullgod unnskyldning for å besudle et offentlig monument for å oppnå oppmerksomhet for egen sak.

Utrolig nok ble denne aksjonen angivelig umiddelbart approbert av byens ordfører, med samme begrunnelse som museumsdirektøren: Henvisning til ytringsfriheten! Men, i sin vanlige iver etter å fremme kvinnesaken overså hun nok at hun samtidig legitimerte vandalisering av andre offentlige bygg og monumenter med samme begrunnelse. Og man kan spørre: Er det også, med henvisning til ytringsfriheten, greit med hakekors-taggingen av Utøya monumenter og monumenter over jødiske ofre fra den andre verdenskrigen? Jeg håper svaret er et rungende nei!

Men, hvorfor er det ingen monumenter over noen navngitte kvinner i Tromsø?

Min venn, billedhuggeren, Per Ung, som var en av landets mest brukte monument produsenter, sa en gang til meg: «Uten ildsjelene hadde jeg vært uten oppdrag». Det er nemlig slik at de fleste monumentene i det offentlige rom landet over har blitt til og finansiert av næringsliv, organisasjoner og privatpersoner som følge av ildsjelers innsats; så også i Tromsø.

Det gjelder blant andre Roald Amundsen-statuen, Kong Olav-statuen, Ishavsmonumentet på torvet, Helmer Hanssen-monumentet, Nansen-bysten, Arthur Arntzen-bysten, Peter Wessel Zapffe-bysten og monumentet over krigens ofre, bare for å nevne noen. Hvilke monumenter over kjente personer er finansiert av det offentlige i Tromsø? Jeg bare spør.

Og i stedet for å syte over andres forsømmelser er det mitt forslag at direktør Jérémie McGowan avslutter vandaliseringen og heller tar initiativet til en innsamling til et monument over en kvinne av eget valg. Da kan han bli husket for noe annet og mer konstruktivt enn som «han Amerika-typen som planket inn Amundsen-monumentet i Tromsø». Jeg ønsker lykke til, men av egen erfaring, som tigger til veldedige formål i Tromsø over en periode på 30 år, kan jeg fortelle at lett blir det ikke.