Fra sidelinja

Byråkratiet er vårt viktigste bolverk mot tullball

Valgkampen sparkes i gang for fullt i disse dager. Da skal det loves, og prises.
meninger

En gjenganger blant førstnevnte er løftet om å kutte i byråkratiet, en jazzkonsulent på rådhuset blir raskt omregnet til prisen av fire varme hender på sykehjemmet, og dermed fødes en sikker valgvinner. Like fullt er det feil, flåsete og farlig politikk. Byråkratiet er vårt viktigste bolverk mot tullball.

Det fins få, om noen, jazzkonsulenter rundt på norske rådhus. Hovedfeltet består av kompetente og ofte overarbeidede økonomer, jurister, pedagoger, ingeniører og samfunnsvitere. Oppgaven deres er å forvalte fellesskapets midler og ressurser til fellesskapets beste, i tråd med de til enhver tid gjeldende politiske føringer, og innenfor rammene av et omfattende lovverk.

Arbeidet er komplisert, fordi det ofte er faglig krevende, setter store krav til samarbeid og skal ivareta svært mange hensyn, aller mest hensynet til likebehandling av like saker. Derfor går det sakte.

Det er ofte næringslivsaktører som fremfører den mest høylytte klagesangen over byråkratiet, spesielt når det er snakk om byggesaker. Det er ikke vanskelig å skjønne forretningsfolket, tid er penger, leietakere venter og konkurrenter og bunnlinja venter nådeløst der nede i dypet om produktiviteten faller.


Arbeiderpartiet vurderte å snu i bompengesaken etter velgerflukt

Arbeiderpartiet har sunket som en stein på målingene i Tromsø, og ligger an til å gjøre sitt dårligste valg siden krigen. Partistyret diskuterte om en løsning kunne være å snu i bompengesaken.

 

For en entreprenør med spikerpistolen klar til skudd må det fortone seg som en skrekkfilm å se byråkratene slepe seg over golvet mellom pulten og arkivet.

På den annen side, dersom vi ser oss om og betrakter de byggverkene som har sluppet gjennom papirmølla i norske kommuner, kan man saktens spørre seg om det ikke går litt for fort noen ganger. Eller om det skulle gått overhodet.


– Et forsvar for byen

Det har blusset opp en liten ordkrig den siste uka, mellom byens kommentatorer. Striden handler om hva som kvalifiserer til å foreta kvalifiserte analyser om hva som skjer i Nord-Norge.

 

Og til tross for at de fleste større byggesaker gjerne er årelange prosjekt i forvaltningsapparatet, ser vi at det likevel oppstår protester når bygget reises – så var det likevel noen som ikke var hørt, eller som ikke hadde hørt godt nok etter, eller som hadde latt høre fra seg uten å bli hørt. Det såkalte Monsterbygget i Tromsø er et godt eksempel.

Det er ikke nødvendigvis like enkelt for alle å ta innover seg de hensyn som skal tas i offentlig forvaltning. Før nye inngrep i naturen, bebyggelsen eller i folks liv skal foretas, skal alle mulige impliserte høres og ses og saksbehandlingen skal være korrekt, dokumentert og etterprøvbar.


Student kjøpte bolig for 2,3 millioner i Tromsdalen. Men da han skulle selge leiligheten, fant han ut at den var ulovlig

– Han har egentlig kjøpt noe som ikke har en verdi, sier advokaten til studenten som neste uke møter den tidligere boligeieren i retten.

 

Men fordi hele denne prosessen foregår smått om senn og uten de store faktene, dukker det stadig opp raske politikere og andre kritikere med selvtillit på høyde med gamle arkivskap, som mener seg kompetent til å egenhendig erstatte byråkratiet med sitt gode skjønn og nese for det enkle.

Disse typene har en egenutviklet forvaltningsskikk, med en eneste regel som er formulert omtrent slik: Kan vi ikkje førr hælvete bære ... (fyll inn det som passer)? Donald Trump er den fremste, og kanskje farligste, representanten for standen. Han skulle tørrlegge sumpen i Washington, som var hans måte å si til folket at institusjonene og byråkratiet i hovedstaden er overflødig, kostbar og selvhevdende, stol i stedet på meg, jeg skal tenke og beslutte for 360 millioner, det blir bedre.

Demokratiet er ikke ufeilbarlig. Folk er flyktige skapninger, plutselig får vi det for oss at vi skal gå i noen helt uforutsigbare og, for noen, uforståelige retninger, og før vi vet ordet av det har vi sendt det ypperste vi har av inkompetanse helt til topps. Aldri, aldri kjennes børa av et stort og tungt byråkrati lettere å bære enn akkurat når du skjønner at valgresultatet likevel var sant. Det er god trøst i å vite at Mr. Lettvint kommer til å svømme motstrøms i tungvintheter før han (det er nesten alltid en han) innser at verden likevel er komplisert.

Det er ikke hensikten å frita byråkratiet for feilbarlighet. Oscar Wilde sa en gang at «byråkratiet vokser for å håndtere det voksende byråkratiet». Det er all mulig grunn til å ha et kontinuerlig fokus på forenkling og forbedring av det offentlige apparatet. Det er heller ingen grunn til å nekte for at det fins både late og udugelige byråkrater, samtidig som det er fristende å be de som jobber et sted der det ikke fins late eller udugelige medarbeidere om å rekke opp hånda.

Hensikten er i stedet å oppfordre politikere og velgere om å tenke seg godt om før de gir seg til å underkjenne verdien av den viktige jobben som gjøres i byråkratiet. Det norske byråkratiet er flere ganger vurdert til å være noe av det mest effektive i Europa. Likevel oppleves prosessene å være saktegående, strengt regelbundne og dypt formelle.

Altså akkurat slik det skal være.