Med mer enn 130 ulike nasjonaliteter bosatt, og en andel av befolkningen med innvandrerbakgrunn på om lag 13 prosent er mangfoldet i alle fall en demografisk realitet. Personer med innvandrerbakgrunn utgjør omlag 10.000 personer i Tromsø, mange av dem vil ha rett til å stemme ved høstens valg. Spørsmålet er likevel om de opplever lokalpolitikken som så relevant at de vil bruke stemmeretten?

Alle innvandrere med norsk statsborgerskap har automatisk stemmerett ved stortings- og lokalvalg. Ved lokalvalg har dessuten innvandrere over 18 år med tre års lovlig opphold rett til å stemme. Langt flere innvandrere har derfor stemmerett ved lokalvalg enn ved Stortingsvalg.

Det betyr av mange av de som kom i forbindelse med den store flyktningestrømmen i perioden 2014-2016 vil ha stemmerett ved dette lokalvalget ettersom mange da vil kunne ha minst tre år med lovlig opphold i Norge.

Valgdeltakelse og politisk representasjon er to viktige sider ved politisk integrering. Valgdeltakelsen ved lokalvalgene er lavere blant innvandrere enn for befolkningen forøvrig, ved de siste valgene om lag 40 prosent mot 60 prosent for befolkningen for øvrig. Fra 1987 til 2015 har heller ikke valgdeltakelsen blant innvandrere økt vesentlig. Valgdeltakelsen øker ikke overraskende med botid i Norge (Kleven og Aalandslid, 2016).

Antallet kommunestyrerepresentanter med innvandrerbakgrunn i norske kommuner har over tid økt betydelig, fra 92 i 2003 til 268 i 2015. En forklaring på denne økningen kan være at det ved lokalvalg er gitt anledning til å stemme etter kun tre års lovlig opphold i Norge.

En annen forklaring er anledningen til listeendring som lokalvalget også gir mulighet for. Innvandrere er derfor generelt bedre representert i kommunestyrene enn på Stortinget. Men det er store lokale variasjoner mellom kommunene i hvilken grad personer med innvandrerbakgrunn blir nominert på de partipolitiske listene og valgt inn i kommunestyrene.

Oslo har bredest representasjon av innvandrere i bystyret, både relativt og numerisk med 27 prosent av de innvalgte i bystyret i perioden 2011- 2015, som også gjenspeiler andelen innvandrere i befolkningen. I Oslo gjør minoritetenes politiske deltakelse en forskjell.

Hva med Tromsø? Det sittende kommunestyret har ingen ikke-vestlige innvandrere og gjenspeiler altså ikke byens mangfold. I forhold til antall innvandrere i kommunen burde det vært 12-13 prosent, det vil si fem eller seks personer.

Vil det kommende valg gjøre en forskjell med hensyn til valgdeltakelse og representasjon? Kommer byenes mangfold til uttrykk i kommunevalgkampen i Tromsø? Og gjenspeiles dette mangfoldet i partienes nominering av kandidater og i den politiske debatten?

Vi vet fra tidligere studier at det å kunne stemme på sine egne øker valgdeltakelsen (Bjørklund og Bergh, 2013). Det forutsetter at det er noen å stemme på, altså at personer med innvandrerbakgrunn er politisk aktive i partiene og at de lokale partiene nominerer kandidater med innvandrerbakgrunn. Dette handler også om partienes politikk gjøres relevant og tilgjengelig for disse velgergruppene?

Hva forteller partienes lister om dette? Finner vi personer med minoritetsbakgrunn der? Totalt stiller 13 partier liste til kommunevalget. Med tre unntak så finner vi personer med innvandrerbakgrunn langt nede på samtlige lister.

Et unntak er SV, som har kumulert én person på en antatt sikker 5.-plass, det andre er KrF som på en noe mindre sikker 3.-plass har nominert en person med innvandrerbakgrunn. Det tredje partiet er Kystpartiet der deres 1.-kandidat har innvandrerbakgrunn, men også her er det mindre sannsynlig at deres kandidat får plass i det neste kommunestyret.

Det kan være mange grunner til at personer med innvandrerbakgrunn havner langt nede på listene. Partienes strategier og hvordan det spiller inn på hvilke kandidater de mener kan kapre flest stemmer er en forklaring, vegring blant personer med innvandringsbakgrunn til å påta seg slike verv, er en annen.

Likevel kan personstemmer (kumuleringer og såkalte slengere) føre til at personer som står langt nede på listen kan komme inn i kommunestyret. Det krever imidlertid en viss mobilisering. Det å ikke nå opp på sikker plass har også en symboleffekt. Ved å kumulere kandidater signaliserer partiene hvem de ønsker skal representere partiet. Å ikke nå opp gir derfor et tydelig signal om marginal innflytelse.

For å delta i valget trenger velgerne informasjon om hva de ulike partiene står for. Hva slags informasjon får minoritetsvelgerne i Tromsø om partiene som stiller liste? For norske velgere er dette informasjon som er lett tilgjengelig. For første gang har Tromsø kommune også en Facebook-side der informasjon om valget også er tilgjengelig på engelsk.

Valgdirektoratet gir dessuten ut informasjonsmateriell om valget på i alt 16 ulike språk. Dette er tilgjengelig på kommunens nettsted og gjennom brosjyremateriell som distribueres til ulike målgrupper gjennom ulike kanaler.

Dette er informasjon om hvordan valget foregår, om de rent tekniske og administrative reglene som må følges. Men hva med politikken? Hva med de enkelte partiene og deres programmer? Hvor tilgjengelige er de for innvandrere med svake norskkunnskaper? Partiprogrammene publiseres i hovedsak på norsk.

Å delta i et politisk fellesskap forutsetter derfor gode norskkunnskaper, noe som vil stenger ute de sist ankommende som har kortest botid i Norge. Partiene vil likevel kunne nå frem til disse gruppene ved å oppsøke dem på arenaer der de ferdes uten å måtte oversette partiprogrammet til en rekke språk. Dette krever imidlertid en litt annen valgkampstrategi enn kun å stå på stand på Stortorget.

Dette handler om politisk integrering. Politisk integrasjon er en viktig del av det å bli inkludert i det norske samfunn. Innvandrere er i mindre grad enn majoriteten representert i politiske institusjoner og de utgjør en svært liten del av den politiske eliten (Togeby 2008). Politisk integrering handler blant annet å stemme ved valg.

En vedvarende bekymring er at innvandrere i mindre grad benytter stemmeretten enn majoritetsbefolkningen. Å avgi stemme ved lokalvalg er ikke bare å vise sin partipolitiske sympati, det er også å stadfeste tilhørighet til et politisk og lokalt fellesskap.

Forskningsprosjektet Cit-egration (Mangfold i integrering) ved Uit, Norges Arktiske Universitet vil følge opp disse spørsmålene i våre studier av det kommende lokalvalget.