Jeg vokste opp i Harstad på 1950-tallet, og Narvik var nabobyen som vi alltid sammenlignet oss med og konkurrerte med. Men det vi i Harstad aldri kunne konkurrere med Narvik om, var jernbanen: Å komme til Narvik og jernbanestasjonen der, å høre lyden av tog på skinner – det var selve lyden av den store verden for meg.

Min første utenlandsreise foregikk da også fra Narvik – med toget til Kiruna, og tilbake. Det var stort for oss som var barn på 1950-tallet.

Så vokste man opp, og verden utvidet seg. Da jeg begynte å studere i Oslo på tidlig 1960-tall, var det toget vi reiste med til og fra hovedstaden. Men først måtte vi ta bussen fra Harstad til Fauske, deretter nattoget til Trondheim og så dagtoget til Oslo.

Det tok cirka 36 timer å komme seg dit, men sånn bare var det. Det var for øvrig akkurat på denne tiden at det ble vedtatt i Stortinget å stoppe videreføring av Nord-Norgebanen. Nå skulle vi i stedet få flotte autostradaer til resten av Nord-Norge, ble vi fortalt – dét var morgendagens løsning.

I årene som har gått siden den tiden har jeg aldri mistet jernbanedrømmen av syne. Jeg har reist med tog tvers over både det australske og det nordamerikanske kontinentet og sett hvilke enorme mengder gods som transporteres på denne måten.

Her står Canada spesielt fram som et inspirerende eksempel. For i Canada var de så fremsynte at de allerede på 1800-tallet, under prosessen med å samle provinsene til en føderalstat, innså jernbanens betydning som nasjonsbygger, nemlig den viktigste delen av den samlende infrastrukturen i en ung stat. Kolonien på vestkysten, British Columbia, satte som absolutt krav for å bli med i den nye føderalstaten Canada at jernbanen skulle føres helt fram til vestkysten, det vil si over den enorme prærien og ikke minst gjennom de svært utfordrende Rocky Mountains.

Jernbanekravet kom også fra de andre provinspartnerne både i øst og vest, men Stillehavsstrekningen (Canadian Pacific Railway, CPR) var definitivt den mest krevende ingeniørbragden. Jernbaneutbyggingen skjedde da heller ikke uten problemer og kriser, men banen sto ferdig i 1885.

Og la meg understreke: Dette gjaldt ikke bare i gamle dager! I dagens Canada har de innsett jernbanens fortreffelighet som miljøvennlig transport av store godsmengder (Dette har jeg skrevet mer om i min bok Å Canada – en reise i litteratur, kultur og natur (ORKANA 2017), s. 122-128, i kapittelet «Jernbanen – Canadas nasjonsbygger nummer én»).

Siden har årene gått, vi har verken fått bane eller autostradaer i vår del av landet, men drømmen om videreføring av Nord-Norgebanen har aldri blitt borte for mange av oss. Den kommer jevnlig opp igjen, og hver gang tennes håpet om endelig å få gjennomslag for kravet om dette helt nødvendige og naturlige leddet i utbyggingen av vårt lands infrastruktur, det som endelig skal gjøre Norge til et samlet rike.

Forskjellen på det fattige Norge på 1950- eller 1960-tallet og Norge i dag er vanskelig å fatte for mange av dem som er unge i dag. Vi måtte bare godta at landet var for fattig til å satse videre på jernbanen videre nordover da utbyggingen ble stoppet i 1962.

Men da oljemilliardene begynte å renne inn i statskassen fra 1990-tallet, var det mange av oss som mente at NÅ måtte vel tiden være der, ikke minst etter som kravet om mer miljøvennlig transport av både mennesker og gods ble sterkere og sterkere. I dagens verden med klimakrise og krav om miljøtilpasset omstilling burde disse argumentene være så sterke at de er uslåelige!

At vi da har en statsminister som med hevet pekefinger hevder at jernbanekravet er gammeldags og at rekker av førerløse sammenkoblede containerbiler er det vi bør se fram til, er nesten ikke til å holde ut.

Er det rart at engasjementet vekkes her i nord når saken enda en gang kommer opp, og når både nasjonaløkonomien og miljøargumentene er sterkere enn noensinne?