Hvorfor ønsker man å bidra til at bompengemotstanden blir enda større?

Etter nye kostnadsberegninger, må vi kanskje ta til takke med «spekefjøla», skriver Stig Jakobsen.
meninger

Alf Prøysen skrev for noen år siden en sang om «Jensemann», som hadde slike planer om den fine presangen han skulle lage til mor, men hvor sybordet med skuffer til slutt ble til en spekefjøl. «Og at det er en nyttig ting, kan ingen komme fra», lyder det berømte refrenget.

De storslåtte visjonene som blir til noe høyst ordinært lyder kjent. Mye tyder på at det er «spekefjøla» vi må ta til takke med, etter de siste kostnadsberegningene fra Tenk Tromsø.

Torsdag kom iTromsø med avsløringen om at de planlagte prosjektene i den vedtatte byvekstavtalen vil komme på hele 9,3 milliarder kroner, ifølge de nye kostnadsberegningene. Dette er uten administrasjons- og rentekostnader. Da politikerne vedtok å gå inn for bompenger i november 2017, var det under forutsetning av at bompengepakken totalt sett ikke skulle koste mer enn maks 8 milliarder.

Kommunestyret vedtok ei prioriteringsliste med ulike tiltak – først i 2017, og revidert i 2018. Tiltakene var da anslått å koste rundt 7 milliarder, uten rente- og administrasjonskostnader. I 2019 er prisen 9,3 milliarder, hvis alle tiltakene skal fullfinansieres.

Alle som har pusset opp hjemme vet at det ikke er lurt å gå i gang med et prosjekt man bare har råd til å gjøre ferdig 80 prosent av. Det blir som å bygge nytt bad, men ikke ta seg råd til klosettskål og dusj. Å bare «hive seg uti det» er å styre rett inn i katastrofen. Sånn er det også med kommunale prosjekter.

Guri Ugedahl, som er transportplanlegger i Tromsø kommune, ser det annerledes: «Vi har en del tiltak, som opprustning av holdeplasser, samt utbedring for kollektiv, gående og sykling i sentrum, som ikke er fullfinansiert. Det vil si at man kan gjennomføre noen av planene, for vi har råd til å starte på dem, men ikke å gjennomføre alle deler av prosjektene», sier Ugedahl. Bad uten dusj, med andre ord. Eller, gang- og sykkelstier uten asfalt, om du vil.

Hun bekrefter at politisk prioriterte prosjekt som ny kvaløyforbindelse og kollektivfelt på Kvaløya fremdeles er fullfinansiert. Til tross for at kostnadene for alle prosjektene er på 9,3 milliarder, er det fremdeles ikke planlagt å investere for mer enn rundt 7,5 milliarder, ifølge Ugedahl.

Om man har levd aldri så mye under en stein, vil det fortsatt være umulig ikke å ha fått med seg den gryende misnøyen i Norge rundt eskalerende bompengeutgifter.

Med partiet «Nei til bompenger» som størst i Bergen, og tredje størst i Stavanger, skulle man ikke tro de trengte mer bensin til bålet. Selv i Tromsø har Jan Blomseths nystartede bompengeparti vært oppe i 9,1 prosent på en måling.

Derfor blir det innlysende spørsmålet: «Hvorfor ønsker man å bidra til at bompengemotstanden blir enda større?» En byvekstavtale som selv ikke på papiret går opp, kommer til å få Tromsøbadet til å fremstå som et veloljet økonomisk prosjekt, gjennomført med kirurgisk presisjon. Kommuneøkonomien er allerede vanskelig å få til å gå i hop. Styrer man inn i en slik økonomisk fjellvegg, vil Robek-lista komme løpende med Jakob Ingebrigtsen-fart.

Med mindre man ser for seg å finansiere de planlagte overskridelsene med ytterligere bompenger.

I Arbeiderpartiets «lekkede» valgkampstrategi kom det fram at de skulle forsøke å fremstå som «bilpartiet». Hvordan de har tenkt til å få til det, er jeg usikker på. Jeg ser neppe for meg at Ragni Løkholm Ramberg settes til å dele ut løpesedler som fremmer bilistenes sak, for å si det sånn. Sannsynligvis er det heller et ønske om å tone ned de største ulempene for bilistene, slik at bompengemotstanden ikke får ytterligere vann på mølla. En «Tenk Tromsø»-pakke som går utover sine bredder må være det stikk motsatte.

Jeg har tidligere antydet at byvekstavtalen i utgangspunktet var for voldsom. Med de nye kalkylene blir man definitivt nødt til å se på måter for å få den redusert, ikke bare ture fram og håpe at det går bra.

Å tro at Tromsø ikke trenger å bruke penger på vei- og kollektivtilbud i årene som kommer, er selvsagt for naivt. Det er imidlertid galskap å starte prosjekter man på forhånd vet at man ikke har råd til, slik kommunen tenker å gjøre.

Oppfordringen blir dermed: Tenk Tromsø – bare litt mindre tanker.