Seks av ti nordmenn er positive til jernbane i nord, ifølge en landsomfattende meningsmåling Respons Analyse utførte for VG i forrige uke.

I Nord-Norge og Trøndelag er hele 74 prosent av de spurte positive til bygging av jernbane. På Østlandet er 61 prosent for. Selv på Sørlandet og Vestlandet, hvor man i minst grad får utbytte av det, er 50 prosent positive og bare 19 prosent mot.

Første gang forslaget om å bygge Nord-Norgebanen ble luftet, var faktisk helt tilbake på 1800-tallet. Det forbløffende er at diskusjonen fortsatt funker som kupévarmer. Faktisk kan det vise seg å bli en nøkkelsak selv under høstens kommunevalg.

Hadde jeg vært leder i et parti som slet med å bli synlig i valgkampen, ville det mest innlysende være å lete etter en stor, samlende symbolsak man kunne ta eierskap til, og dundret på om denne, uavhengig av om temaet var noe som hadde med kommune- og fylkestingsvalget å gjøre.

Dette var sikkert også tanken, da Jonas Gahr Støre i sommer la en tur innom landsdelen. Problemet var bare at «researchen» de hadde gjort var for dårlig.

I stedet for å gjøre det åpenbare – ta over som lokfører for Nord-Norgebane-saken – valgte han heller et nærmest surrealistisk utspill om at regionreformen burde opp til vurdering igjen. Mulig at det sikret ham godord i Vadsø, men jeg mistenker at ambisjonene var høyere enn som så.

I motsetning til regionreformen, har Nord-Norgebanen nemlig noe av samme symbolkraften i seg som OL-søknaden – bare ordet får det til å gå en kule varmt hos alle som kommer nordfra.

Det handler om hundre års kamp for å bli godtatt, gjennom perioder med utleieannonser som ble merket «ikke nordlendinger» og oslofolk som snudde på hælen og slang «fisker» etter deg, med en gang de hørte dialekten.

Følelsene rundt dette handler ikke om at landsdelen ikke vil overleve uten jernbane, men at vi har blitt nedvurdert og nedprioritert fordi vi er nordlendinger.

Begge de to største regjeringspartiene har uttalt at Nord-Norgebanen ble for dyr. Men ettersom Norge vitterlig har råd til 100 milliarder til samferdselsprosjekter andre steder, skjønner de fleste at dette handler om prioriteringer.

De anti-sentralistiske strømningene som har ført Senterpartiet opp til en oppslutning på sjokkerende 24 prosent i landsdelen, taler sitt klare språk. Likevel har liksom ikke Trygve Slagsvold Vedum fått etablert Sp som det definitive «Nord-Norgebanepartiet».

Her var det fritt fram for Arbeiderpartiet – men så velger de altså feil løsning. Missen foran åpent mål burde gi Jonas Gahr Støre dårlig nattesøvn i tiår fremover.

Lokalt i Tromsø har politikerne skjønt det, alle som én. Selv Bjørn-Gunnar Jørgensen (Frp) og Hans Petter Kvaal (H) har uttalt seg positiv til jernbanebygging. Det nytter imidlertid lite, så lenge partiene deres sentralt jobber mot. Det er derfor jernbanekortet ikke har noen verdi for dem.

Idar Eidset i Respons Analyse sier at spørreundersøkelsen viser at i samtlige partier på landsbasis, også i Frp og Høyre, er folk positive til jernbane i nord. Her burde det ligge muligheter for alle som står på barrikadene for å få den bygd.

Selv om Venstre har vært entydig i sin entusiasme rundt dette, er de fortsatt i regjering med de to partiene som vil stoppe dette. Med mindre regjeringen går i oppløsning som følge av bompengesaken, sitter de med andre ord tjoret til masten.

InFacts måling for Nord-Norge, som ble offentliggjort 19. august, tyder imidlertid på at ikke så mange av dem som har vært pro tog har fått uttelling for dette. SV, Rødt og MDG har i alle fall forbløffende liten fremgang nordpå i 2019. Dette handler nok om at ingen av dem er i posisjon til å proklamere: «Med oss vil Nord-Norgebanen bli bygd».

Som i så mange andre saker, stikker Senterpartiet av med hovedgevinsten for å tale landsbygdas sak. De er nå det største partiet i Nord-Norge – mye takket være sløsing med mulighetene fra Aps side.