Så fort kan det endre seg i politikken. Det er godt mulig det har skjedd før, men jeg kan iallfall ikke huske sist det var en debatt om Nord-Norgebanen på riksdekkende TV, slik det var mandags kveld på NRKs folkemøte i Tromsø.  Det sier mye om den brennhete aktualiteten temaet bærer i seg.

Tidligere har temaet avstedkommet lett hånlatter langt opp i både det politiske miljøet og i kretser som sysler med samferdsel. Tog i nord er så dyrt. Tog i nord er så vanskelig. Naturen er så kjip. Det bor nesten ikke folk «der oppe». Det blir så mange bruer. Det blir så mange tunneler.

De klareste, politiske motpolene har vært SV og Frp. SV har standhaftig hatt utbyggingen i partiprogrammet sitt, mens Frp har vært vei- og bilpartiet foran noen, i hvert fall frem til bompengeopprøret kom og stakk kjepper i SUV-hjulene.

Per-Willy Amundsen var Frps mann under mandagens debatt, og han hadde åpenbart lagt øret sitt ned på skinnene og lyttet til hva som er i ferd med å skje i landet. I en landsomfattende meningsmåling Respons Analyse har utført for VG kom det søndag frem at seks av ti (eller tre av fem, eller seksti prosent, som min matematikklærermamma ville sagt) nordmenn er positive til jernbane i nord.

I Nord-Norge og Trøndelag er hele 74 prosent positive. Det er ganske ville tall, men kanskje ikke så overraskende. Det som er betydelig mer oppsiktsvekkende er at 61 prosent av befolkningen på Østlandet er positive, og sågar halvparten av dem som bor på Sør- og Vestlandet.

Hadde dette vært en undersøkelse av EU-medlemskap eller noe annet, ville vi snakket om et jordskjelv så kraftig at mindretallet hadde kravlet opp fra skyttergrava, brølt ut sin kapitulasjon og viftet febrilsk med det hvite flagget.

Å binde større deler av landet sammen i jern sees ikke lenger på som provinsiell sutring fra nord, eller en bønn om hjelp fra Han Stat. Dette er ikke en forlengelse av det ynkelige omkvedet fra «Nordnorsk julesalme» der vi i nord «levde med hua i handa», der «vi slit med å kave oss frem» på bosteder med «ei frossen og karrig jord».

En forlengelse av Nord-Norgebanen er ikke bare et virkelighetsfjernt luftslott romantisert av amerikanske cowboyfilmer og Johnny Cash-låter om jernhesten.

Dette har Per-Willy Amundsen skjønt, i motsetning til samferdselsministeren og partilederen sin, for ikke å glemme Erna Solberg. Sistnevntes repeterende insisteringer på at tog ikke er fremtiden i nord, at vi ikke må være gammeldagse «her oppe», og heller bør toe våre hender og ikke «spille på frykten for ny teknologi» der førerløse konvoier av trailere en gang i galakse langt, langt frem i tid skal fikse biffen og transporten av fisken og alle andre problemer.

Jeg er for øvrig av den oppfatning at statsrådenes svarte biler bør kjøres med denne teknologien på samtlige fylkesveier i hele Nord-Norge, i sludd og på nullføre, før man i hele tatt tenker tanken videre.

I NRK-debatten kom det derfor svært overraskende på de fleste at Amundsen reiste bust mot partiledelsen i eget parti, og sin egen regjeringssjef, på vegne av landsdelen. Han malte med bred pensel og sa at nå måtte det bli slutt på partipolitisk sølekamp, og at benken fra nord, iallfall fra Troms, må kjempe sammen om noe, enn si dra lasset på samme skinnegang.

Tog-forkjemper og SV-nestleder Torgeir Knag Fylkesnes brukte heller ikke utsagnet til å drive politisk spinn, påpeke hva Per-Willy og Frp har sagt før eller så splid på noe måte. I stedet roste ham sin ideologiske motsats og motstander, fordi de her har noe felles å kjempe for. Amundsen gikk heller ikke så langt at han mistet troverdigheten, ved å snakke om det grønne skiftet eller klimautfordringer.

Dét skiftet og de utfordringene er ikke en del av Frps eller Amundsens DNA. Han snakket heller om næringsutvikling og det økonomiske ehh… lokomotivet Nord-Norge. At nå må vi få bygget denne banen, ved å omprioritere i statlige midler til samferdsel generelt og jernbaneutbygging spesielt. «Vi må tørre å flytte mer penger nordover, ikke bare investere i sykkelstier og kollektivtrafikk i Oslo», utdypet han til NRK tirsdag.

Han får det sågar til å høres ut som Frp-politikk, mens den hikstende latteren til Trygve Slagsvold Vedum nok stivner litt på oppløpssiden. Men hans hovedbudskap var uansett at vi i nord, og iallfall Troms, må stå sammen.

Det hele var nesten vakkert, selv om ikke akkurat tårene presset på. Men det var et fint stykke politisk debatt, der kjepphester og gammelt, tradisjonelt fiendskap ble satt til siden, der man i nord søkte sammen om noe, for et felles mål som vil være et gode for både landsdelen og nasjonen som sådan. Og det virket attpåtil troverdig.

Også i Arbeiderpartiet har representantene i nord sagt klart fra hvor de vil her, i stedet for den utydelige mumlingen fra partileder Jonas Gahr Støre. Senterpartiet, som allerede har festet et historisk sterkt grep om landsdelen, vil heller aldri la denne sjansen gå fra seg. De kommer til å dra samme lass samme vei.

Tilbake på perrongen står Kent Gudmundsen og Erna Solbergs Høyre. Å snakke ned prosjektet Nord-Norgebanen, som førstnevnte gjør til NRK tirsdag, er i beste fall umusikalsk og politisk tonedøvt.

At sjefen arrogant og nedlatende stemmer i med å kalle det «en enkel diskusjon der oppe», for at ikke 80 prosent av befolkningen «her oppe» bifaller en drøm der det blir like fint å møte førerløs tungtransport på veien som å danse, er smått utrolig. Men det er Høyres problem.