Debatt

Hvorfor jeg stiller til valg

Det er på tide å bidra til at Tromsø blir en enda varmere og bedre by å bo i – for alle.
meninger

Han ringte meg i fjor høst, Tromsø Arbeiderpartis ordførerkandidat Gunnar Wilhelmsen. Gunnar er en god venn, han skulle stille til valg og ville ha meg med på lista. Aldri, flirte jeg, og grøsset bare med tanken. Gunnar er ikke typen som gir seg, og jevnlig spurte han om når jeg skulle si ja.

Kari Helene Skog, Arbeiderpartiet. 

 

Jeg vegret meg, var usikker, ble nesten dårlig bare med tanken. Hvorfor i alle dager var det slik?

I snart fire år har jeg vært kirkepolitiker og det har vært fire viktige år. Jeg ser jo at ved å stille til kirkevalget, var jeg med på å endre samfunnet. Som Åpen folkekirke lovte for fire år siden: Nå kan alle som ønsker det gifte seg i lokalkirka si. Det er like mange kvinner som menn som er biskop, og i flere av bispedømmerådene er den diskriminerende setninga i utlysningsteksten for prester fjerna.

Flere og flere bispedømmer ønsker et mangfold blant sine prester, og bruker ikke samlivsform som en skitten måte å motarbeide homofile og lesbiske til å søke prestestillinger. Som kirke- og bispedømmerådsmedlem har min stemme vært viktig, at jeg stilte til valg gjorde faktisk en forskjell.

Så hvorfor denne vegringa mot kommunepolitikken?

Lokalavisene er strenge mot politikerne, og sosiale medier og kommentarfelt er enda verre. Det er jeg strengt tatt vant med, å stikke meg fram og stå lagelig for hogg. Nei, det var noe annet.

Kanskje kan det handle om at jeg er livredd for å bli avslørt på mangel på kunnskap, at folk skal tenke jeg er maktsyk, at jeg ikke skal få nok stemmer – tenk om jeg faktisk ikke kommer inn. Og hva skjer når folk skjønner jeg stemmer Arbeiderpartiet. Må jeg stå til ansvar for hele partiprogrammet? For jeg er ikke enig i alt som står der, og alle uttalelser fra alle partiets tillitsvalgte.

Så hvorfor takka jeg ja til Gunnars spørsmål?

En annen god venn, Ragnhild Furebotten som bor i Målselv, fortalte at hun stilte på Målselv Arbeiderpartis liste. Jeg spurte selvfølgelig hvorfor, og Ragnhild svarte rolig og bestemt: Fordi jeg bryr meg. Fordi nå er det på tide å slutte å snakke om politikk og mene så mye, men ta ansvar og gjøre forskjellen selv.

Dette traff meg. For hvor mye har jeg ikke ment om det som skjer i kommunestyresalen – i trygg forvissning om at jeg slipper ansvaret det er i å faktisk gjennomføre meningene mine, og ta konsekvensene av de. Om jeg har så sterke meninger om hvordan ting bør være og skje, så får jeg ta ansvaret og stille meg til disposisjon.

Så jeg stiller, og jeg velger Arbeiderpartiet. Fordi jeg kjenner Gunnar godt, og vet at det varme hjertet hans banker hver dag for Tromsø og oss som bor her, og fordi Gunnar har erfaring som Tromsøs utfordrende økonomi trenger. Jeg stiller meg bak Tone Marie og Jarle, de har flere års viktig erfaring fra politikken, og deres kompetanse og kunnskap er imponerende å få ta del av, og viktig at Tromsø får beholde i maktposisjonene.

Som gründer av flere kulturnæringsbedrifter og markedssjef i en av Tromsøs største kulturbedrifter, er det naturlig for meg å stemme Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet forstår hva kunst og kultur faktisk betyr for mennesker. De forstår at også kunstnere trenger stabile arbeidsforhold, at vi må ta vare på kulturbyggene i byen, at barn og unge trenger å ta del i kunsten og kulturen fra tidlig av. Arbeiderpartiet vet også at kunst og kultur koster penger – i det korte løp, men at det i det lange løp lønner seg å investere i kunst og kultur.

Dette er noe av hvorfor jeg stiller meg selv til disposisjon, gjennom Arbeiderpartiets liste. På tide å bidra til at Tromsø blir en enda varmere og bedre by å bo i – for alle.