Det er valgkamp, partiene beskriver sine veier til et bedre samfunn med oppskrifter til enda bedre tjenester til folket. Noen vil spisse kommunens portefølje av oppgaver til kun å produsere lovpålagte oppgaver. Høres kanskje fornuftig ut for mange. Lærere i skolene og pleiere i helsesektoren, thats it liksom.

Private aktører kan ta seg av «alt det andre». Vi kan til og med si at «fiffen får kjøpe teaterbilletten sin selv uten kommunal medvirkning». Populismens beskrivelser er dette, av en virkelighet jeg ikke kjenner, og som jeg håper ikke for mange bifaller.

Men ikke misforstå min overskrift, selvfølgelig er de lovpålagte oppgavene den store oppgaven i en kommune. Det er der stort sett hele budsjettet går, og kvaliteten må kontinuerlig forbedres. So fare so good.

Men min påstand er at med kun «lovpålagt-kommunen» får vi bilder av et samfunn preget av sort og hvitt. Hele fargeskalaen i det gode samfunn kommer når den offentlige forvalter ser en større helhetlig sammenheng. Der vi ser folk, og der vi ser individuelle mennesker, og ikke bare elever og pasienter og klienter.

Utviklingen av mennesker der alle får sjansen til å dyrke sine kreative evner, til å berikes av kulturlivets mangfold, til å finne sosiale og fysiske arenaer – det er en oppskrift på trivsel. Ut av trivsel skapes glede, og av trivsel og glede følger folkehelsen hånd i hånd.

Idrettslagene er av de store samfunnsbyggerne med tilbud til barn, unge og voksne, som sammen med foreldre skaper varige, unike opplevelser for alle som vil være lamme. Idrettslagene trener i kommunens anlegg, de leier til subsidierte priser, og de oppnår tilskudd fra kommunen til ulike prosjekter som styrker alle barns muligheter for deltakelse.

Kulturskolen med sitt brede spekter av aktiviteter, er en spleis der kommunen er aktør. Etter skoletid har barna tilbud om fritidsopphold under faglig tilsyn – altså SFO-tilbudet, som ikke er lovpålagt oppgave. Kommunens kulturhus i byens sentrum har en scene der både lokale, nasjonale og internasjonale artister beriker oss med sin talentfulle kunst.

Ungdommen har Tvibit, det finnes musikkfestivaler, det finnes mange, mange andre arrangement som nesten går av seg selv – de er bare støttet mer eller mindre av en kommune som har forstått hvordan helheten i et samfunn bygges. Eksemplene er mange og skaper til sammen livet.

Distriktene har et intenst produksjonsliv som gir grunnlag for bosetting og inntekter til mange ledd i næringskjeden. Men hva hadde distriktene vært uten kulturlivet?

Hvordan skulle det blitt med trivsel uten et kommunalt støttet utviklingslag, et idrettslag der samfunnshus og skolens lokaler skaper noe mer enn arbeidet med fisken eller verkstedet eller bondens åker. Byens torg og gater prydes sommerstid av fargerike blomster og grønne lunger, det kan være et bilde på livet med fokus på trivsel.

Jeg blir trist av tanken på livet i en lovpålagt kommune. Jeg vil bo i en kommune med alle farger til stede. Jeg vil se at alle har muligheter, at alle får tilbud om å delta, at vi organiserer oss slik at vi ser alle. Vi vet at alle barn og voksne har egenskaper som skaper unike mennesker – hvis de bare blir oppmuntret til å utvikle sine evner.

Alle mennesker er flinkest til noe, denne unikhet har stor påvirkning for trivsel i livet. Skolen er av de viktigste arenaer for å skape vinnere, og dessverre noen ganger tapere. De som vinner fram med sine evner og de som vinner i letingen av sin egen mestringsfølelse, der har vi vinnerne. Skal skolen klare denne kanskje viktigste samfunnsoppgaven, må spekteret være bredere enn lovpålagt abc, gangetabellene og det periodiske system.

Dette gode samfunnet har vi i norske kommuner, med ulik grad av oppnåelse, men alle gjør så godt vi kan. Dette samfunnet som ser en helhet større enn lovpålagte oppgaver, vil jeg delta i. Og ikke bare det, jeg vil selv forsøke å bidra til enda bedre muligheter – med mine evner. Mitt bidrag er en liten brikke i en stor sum, i en bølge av vilje for å gi alle like muligheter for å oppnå sin glede i livet.

Trivsel er ikke en oppgave vi kan sette ut i privatisering, slik noen forfekter. Et vesentlig oppdrag påhviler den offentlige samfunnsbyggerrollen. Heldigvis, for da kan vi sikre alle like muligheter.

Du som er så vanvittig heldig og privilegert at du kan stemme ved valget denne høsten, kan la din stemme være ditt bidrag til denne spleisen av et byggverk som heter det gode liv i fellesskapet. Det blir sterkere jo flere som bidrar.

Hver stemme uansett hvem den kommer fra, teller nøyaktig like mye.