Fra sidelinja:

Noen sier at femti år er det nye tredve, men det stemmer på ingen måte

Rent kroppslig fins det jo medisinske bevis på at femti ikke er noe å feire, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.

Stein Gunnar Bondevik 

meninger

For snart to år sida lagde jeg et voldsomt nummer av at jeg ble femti, med fester i både inn- og utland. Nå, etter å ha gjennomlevd noen flere feiringer av denne fordums merkedagen, har jeg kommet på andre tanker.

Femti er på ingen måte hva det en gang var, det er grunn til å spørre om dagen i det hele tatt bør feires.

Noen sier at femti er det nye tredve. Det er jo en artig ting å si, man høres litt progressiv og smart ut, litt sånn black is the new white-aktig. Men det stemmer på ingen måte. De som i år er femti ble født i 1969, de som er tredve i 1989. Nittenåttini, altså, det året jeg fikk mitt første rygghall. Dermed tenker jeg vi lar den ligge, femti er femti.

Men noe har likevel skjedd, og det må analyseres. Grunnen til at vi legger oss til å feire så durabelig ligger jo i tradisjonen, fordi femti pleide å være en slags liten prestasjon.

Om man karret seg til femti med kroppen og sinnet sånn noenlunde i behold var det grunn nok i seg selv til å feire, man var gjerne blitt familiens eldste også på det tidspunktet, det var tid for å samle barn og barnebarn og snakke om gamle dager.

Slik er det jo ikke lenger. Eller, for noen er det slik. Jeg har klassekamerater som snart har ti barnebarn. Samtidig har jeg andre som akkurat er kommet dit at de vurderer å stifte familie. Noen av oss har mistet foreldrene og må begynne å te seg som voksne, mens andre jaggu fortsatt har besteforeldre i live. Så hva er femti egentlig blitt?

De andre runde dagene er jo ganske avklart. Tredve er farvel med ungdommen, mens førti er midtlivs – selv om noen farmasioptimister hevder at den første 150-åringen allerede er født, jeg tror vel egentlig ikke på det, og dessuten anser jeg det ikke som et mål å bli utgammel. Hva med seksti? Da er det over, det vet alle, selv om ingen sier det. Søtti og åtti er ren bonus, nitti er beint fram sjarmerende.

Kanskje femti har blitt litt som tyve, litt sånn overflødig, sida det var atten som gjaldt? Ikke dermed sagt at femti er det nye tyve, åh nei, femti er fortsatt femti.

Heller ikke i arbeidslivet er femti noe å feire. Om du plutselig skulle nå til topps i denne alderen blir du møtt med et skuldertrekk, du er verken ansett som for ung eller for gammel til å innta teten. Ingen som snakker om lynkarriere eller talent lenger.

Du er heller ingen nødløsning som får sjefe litt på tampen av karrieren. Du er rett og slett bare nok en leder.

Du er heller ikke så gammel at oppsigelsesvernet kommer på døra og sier at du kan gjøre som du vil, du er fortsatt helt avhengig av å springe tulling og håpe at noen ser det.

Som femtiåring er du også for gammel til å ikke spørre om pensjonsordningen på det neste jobbintervjuet – det vil virke useriøst. Samtidig er du for ung til å henge deg opp i hva de svarer. Det holder lenge at du spør.

Rent kroppslig fins det jo medisinske bevis på at femti ikke er noe å feire. Som vi vet rammes særlig kvinner – det fins visst for menn også, heter det – av ulike forunderlige tilstander som hører inn under sekkebetegnelsen «overgangsalderen».

Jeg skal ikke gå inn på hvilke utslag dette gir, de som er interessert kan gå i en femtiårsdag og se selv, med mindre du fryser i hjel fordi noen absolutt skal ha dørene på full geiping.

Poenget er at dette er nok et bevis på at femti ikke er noe i seg selv, det er en overgang, en slags skjøteledning mellom to faste punkt.

Sånn er det – det er ikke stort å si om denne dagen, selv om det fortsatt finnes folk som påstår at det er en merkedag. Men det er sånne folk som markerer 31. juni fordi det er halvveis til nyttårsaften, de skal man ikke høre på.

Femtiårsdagen din, en fordums storhet, er bare en helt vanlig lørdag – sånn litt etter midt i livet. Den kan feires med ei ekstra pølsa til tippekampen.