De færreste har vel unngått å få med seg at den såkalte videodømmingen – VAR (video assistant referee) – er blitt innført i internasjonal fotball. Den jevne nordmann gjorde bekjentskap med systemet under fotball-VM i Russland i 2018, men da hadde allerede Bundesliga og Serie A benyttet det en sesong.
I fjor ble VAR brukt i Champions League første gang, og nå er det også på plass i Premier League.
Endelig skulle det bli slutt på at ukonsentrerte assistentdommere overser klare offsider, spillere som kaster seg for å få straffespark, holdinger innenfor sekstenmeteren eller handsmål, som Diego Maradonas famøse «Guds hånd» i 1986.
Og ja, nå har man fått orden på offside. Handsmål blir ikke stående. Holdinger i feltet blir straffespark. Dermed skulle man tro at alt var fryd og atter fryd, men hver eneste helg går diskusjonene friskt i sosiale medier, på tribunene og foran fjernsynsapparatene. Hva er problemet?
For å sitere en anonym, engelsk fotballfan på et av nettets mange diskusjonsfora: «Problem is; VAR is shite!»
Undertegnede er i utgangspunktet skeptisk til regelendringer, men må innrømme at tilbakespillsregelen var et smart trekk. Kommer VAR til å ødelegge fotballen, slik vi kjenner og elsker den?
Offsideregelen, for eksempel, har alltid vært en kilde til debatt. Fra ligafotballen i England rullet i gang i 1888 (Preston North End vant) og fram til 1925, måtte det være tre spillere (normalt keeper og to utespillere) mellom spilleren pasningen slås mot, og målet. Da dette ble endret til dagens regel med to spillere, økte antall mål i engelsk fotball umiddelbart med 50 prosent. Senere ble også linjeoffsiden opphevet (fram til 1990 var man offside hvis man var på linje med siste forsvarer), noe som også førte til flere mål og mindre oppstykket spill i kombinasjon med prinsippet om at linjedommerne ved tvil skulle gi det angripende lag fordel.
Fotballen blir stadig raskere, og flere har pekt på at det er en nesten umulig oppgave for en assistentdommer å vurdere offside. I løpet av brøkdelen av et sekund skal angripere – som forflytter seg i mer enn 30 km/t – vurderes opp mot forsvarere som gjerne beveger seg i motsatt retning, i tillegg til å følge med i hvilket øyeblikk ballen forlater fot fra pasningslegger. At det har blitt gale offsideavgjørelser har følgelig ikke vært til å unngå.
Med VAR skal man unngå dette. Det høres besnærende ut, men har dessverre avstedkommet et millimeterhysteri uten like. For hva har skjedd? Straks en spiller blir spilt igjennom, setter VAR-maskineriet i gang med å fryse fjernsynsbilder, sette opp offsidestreker og kontrollere linjene med forstørrelsesglass. Er den minste del av en angripende spiller foran linja, er det ubønnhørlig offside.
Ja, sier systemets tilhengere, er det offside, så er det offside. Hvor mye offside skal man være før man er offside, liksom? Her må vi puste med magen og se på hva som egentlig er tanken bak offside; nemlig å forhindre «goal-hanging», eller at folk spiller «målsnik», som vi sa på løkka. Når man går løs på hvert angrep med passer, vinkel, linjal og mikroskop, forhindrer man ikke målsnikeri, men dreper fotballens naturlige flyt. Det kan aldri ha vært meningen å vinke offside om angriperens nesebor, venstre testikkel eller øreflipp er over offsidegrensen.
Ved å operere med så bokstavelig talt hårfine marginer, kan det også stilles spørsmål med de tekniske løsningene. Har man helt nøyaktig vinkel på fjernsynsbildet? Har man frosset bildet i helt nøyaktig øyeblikk? Slik det praktiseres nå, er prinsippet om at ved tvil skal angripende lag få fordel, blitt borte.
VAR skulle rydde bort såkalte klare og åpenbare feil og hjelpe dommerne med å fange opp alvorlige hendelser. Hvis man brukte VAR til å si fra om en misfornøyd venstreback deler ut svingslag, eller om noen ser sitt snitt til å delje en ball i mål med hånda, var det knappest noen som ville klage. Men når en offside tilsvarende en flueereksjon blir en «clear and obvious error» farer man vill i teknologiens verden.
En annen ting er at ved å dømme hundre prosent etter boka, blir åpenbart at en god del regler ikke henger på greip og bare har fungert fordi dommere har praktisert dem liberalt. Når dette kombineres med mer eller mindre bisarre nye regler som at forsett er nødvendig for å dømme hands – unntatt når det skjer i angrep i forkant av et mål – er farsen komplett.
Det aller største problemet med VAR er likevel, dypest sett, at det suger spontaniteten og gleden ut av idretten. Selv om Dag Solstad en gang argumenterte knallhardt for at spillets grunnleggende idé er å beholde stillingen 0–0 og at alle mål utgjør et avvik, går de fleste på fotballkamp for å se laget sitt vinne og dermed nødvendigvis score mål.
Den britiske adferdsbiologen Desmond Morris skrev i sin bok «Fotballfolket» at målet utgjør et rituelt klimaks i en fotballkamp: «Ingenting skaper en større ekstase eller fortvilelse. De tiljubler målene og begråter dem, lengter etter dem og frykter dem.»
Nå skjer det stadig vekk at scoringer skal sjekkes i VAR-systemet før de blir godkjent eller annullert. Dermed må spillere, trenere og publikum vente inntil dommerne på VAR-rommet har sett situasjonen i reprise før man vet om det skal jubles eller åkkes. Glede ved et mål er en spontan ting. Som tilskuer følger man spillet fram mot sin logiske konsekvens – mål (her må jeg si meg uenig med nevnte Solstad) – og får utløp for følelsene når dette inntreffer. Når man i stedet må vente, noen ganger både to og tre minutter, har dampen gått ut av fyrkjelen. Det blir rett og slett mindre ekstatisk, mindre morsomt å se fotballkamp.
VAR er et godt hjelpemiddel. Men det må ikke ødelegge sporten slik vi kjenner og elsker den