Bjørn Laksforsmo ønsker et bedre «bydelsrom» i Hamna, der fellesaktiviteter kan foregå. Jeg hadde aldri hørt ordet bydelsrom, og måtte sjekke om det er slik at Bydelsrådet må skape sitt eget ordforråd for å beskrive hva de ønsker mer av i bydelen. Det viser seg at «bydelsrom» har to treff på internett, den ene er saken om Hamna.
Dette er symptomatisk på hvor nedprioritert offentlighet er i nye boligområder. Enten det er snakk om steder for felles arrangementer eller tilfeldige møteplasser, så har vi nesten ikke ord for å beskrive det vi snakker om. Plasser for nabolaget har vi lite kultur for. Workinnmarka, for eksempel, mangler et eget bydelssenter, nærbutikk og bydelsrom. Selv om befolkningen nærmer seg fem tusen innbyggere.
En ting er bydelsrom, som jeg oppfatter som steder for arrangementer og aktiviteter. Noe annet er bydelssentrene. Jo tettere vi bor, dess viktigere blir områdene rundt oss. Det handler ikke bare om tilgang til marka og utsikt, men møtesteder av høy kvalitet som skaper sosialt samhold. Og som er av størst verdi for dem som har falt ut av det ordinære arbeidslivet, enten det er pensjonister, langtidssykemeldte eller oss frilansere.
Jeg går ofte til Eurospar på Strandvegen, siden dette er den nærmeste Eurospar for meg. Utviklingen langs Strandvegen er typisk for Tromsø. Til tross for at mange av kundene til Rema og nye Eurospar kommer gående, er plassen utenfor tilrettelagt for biler. For myke trafikanter er det kaotisk og utrivelig.
Bortsett fra to benker ved inngangen til Eurospar, er det ingen sitteplasser på steder som innbyr til opphold. Ikke ett tre. Det finnes store utviklingsplaner for plassen foran Rema ved siden av, som i korthet handler om å utvikle parkeringsplassen og skape nye kjøremønstre for biler. Området er ikke utformet med tanke på dem som bor i bydelen, men de som bor lenger unna og kommer med bil.
Hvor menneskefiendtlig dette området har blitt slo meg da jeg fikk en telefon akkurat i det jeg skulle inn på Eurospar. Jeg gikk på utsiden for å snakke, men jeg fant ingen steder å gjøre av meg. Det finnes ingen steder hvor det er plass til å «parkere» et menneske utenfor butikken, siden bilene har fått all plassen.
Det finnes et smalt fortau langs fasaden, men det er så smalt at man står i veien dersom det kommer folk. Hvis mer enn én kunde kommer gående samtidig inn mot butikken, må de gå etter hverandre som de syv dvergene på vei til gruvene, for det er ikke plass til to i bredden. Benken ved inngangen står faktisk litt i veien.
Det finnes i dag et utvalg av tilbud langs Strandvegen. To pizzarestauranter, en fast foodrestaurant, tre dagligvarebutikker, to treningssentre, en frisør, OBS Bygg og en selvbetjent bensinstasjon. Selv om det åpenbart er behov for lokale tilbud, ble det ikke bygget ett eneste nytt næringsbygg her, bortsett fra Eurospar sitt nybygg.
All næring må nøye seg med eksisterende lagerbygg og industribygg, og være prisgitt der de ligger. Å samle slike funksjoner rundt et torg eller et viktig kryss langs Strandvegen har aldri blitt foreslått. Næring i førsteetasjen ville vært naturlig, men det finnes ikke. (Unntaket er boligprosjektet Skir, som skal ha plass til butikk og kafé mot sundet.)
Det vi har fått er en tett og «urban» bydel som mangler sosial infrastruktur eller et skikkelig senter. Og slik er det overalt. Tomasjordnes har en butikk med parkeringsplass. Kræmer, Fagereng, Utsikten, Elverhøy og Lanes, alle har opptil 3000 kvadratmeter matbutikk uten noen andre tilbud. Unntaket er Slettatorget på Kvaløysletta, som er et lite byrom med kafé og butikker på alle fire sider. Det ble anlagt i 1982 som et lokalt torg, og er fortsatt eneste byrom utenfor sentrum.
Det er nesten som om det finnes hemmelige retningslinjer som følges slavisk så godt som overalt, med minimale unntak. Her er retningslinjene, slik jeg mistenker de for å være.
12 regler for vantrivsel:
1. Benker og sitteplasser skal, så langt det er mulig, unngås.
2. Nybygde næringslokaler skal utelukkende brukes til supermarked.
3. Supermarkeder skal ikke være større enn 3000 kvadratmeter, men heller ikke mindre.
4. Annen næring skal benytte eldre lagerbygg som tilfeldigvis ble oppført en gang i tiden.
5. Disse skal ikke være i nærheten av matbutikker.
6. Bolig og næring skal ikke kombineres.
7. Plassdannelser skal begrense seg til parkeringsplasser.
8. Dagligvarebutikker i bymessige strøk skal primært henvende seg til kjørende kunder.
9. De som driver restaurant på høyt nivå skal ikke etablere seg i bydeler.
10. Blomster og trær hører hjemme i skogen.
11. Et bydelssenter er ikke en møteplass.
12. Kommunen skal ikke bruke sin kompetanse i utviklingen, utover lovpålagte teknikaliteter.
Retningslinjene er definitivt moden for oppdatering. I fremtiden bør en regel være at ordet «bydelsrom» skal brukes minst en gang i alle større byplandokument for større boligområder. Om ikke annet, så for å presisere at noe slikt skal vi ikke ha.