Fra sidelinja:

«Superfolka som ikke fins»

Jeg har aldri likt å idolisere folk. Jeg deler gjerne ut ros for gode prestasjoner eller gjerninger, men får meg ikke til å legge meg ned og hylle folk grenseløst.

Foto: Thomas Brun / NTB scanpix 

meninger

Det ligger ikke i min natur. Men det er mange som driver med dette. Særlig toppsjefer har en tendens til å få slike merkelapper, og like det.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest om den vellykkede topplederen som får alt til å gå i hop: lykkelig gift, flinke barn, en blomstrende bunnlinje både hjemme og på jobb, og kanskje til og med tid til egentrening oppi alt dette. De kalles gjerne supermennesker, og mange legger seg langflat i ren beundring.

Det er det muligens grunn til, men mest sannsynlig ikke. For hvis man ser litt bak alle disse reportasjene om hvordan supermenneskene organiserer seg for å få tida til å strekke til, handler det ofte om smarte tips for å klare å levere på tre avgjørende arenaer: på jobben, i familien og sin egen kroppspleie. Det er bra at man lykkes her, men hva er det som gjør at presumptivt oppegående mennesker lever i en verden der de tror at dette holder? Hvor hadde vi vært om folk kun hadde tid til egen jobb og egen familie, samt kroppen sin?

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg tilhører de som synes det er mer enn ålreit at det fins en alpin redningsgruppe når turgåere må reddes i fjellet. Jeg liker korpsmusikk, særlig 17. mai, og korsang, særlig til hele tiden, og svettelukta i en volleyballhall i januar og ikke minst synet av kranglevorne kommunestyrerepresentanter som gjør seg klar til nok ei økt om antall pedagoger i barnehagen. Barnehagen ja, den har ikke bare dugnader, den har ofte et styre også, eller i det minste et foreldreutvalg. Og så videre.

Felles for alle disse tingene som så mange av oss setter pris på – listinga ovenfor er på ingen måte uttømmende, for å si det forsiktig – er at de står på et fjell av frivillighet, folk som gir av sin tid for å få sivilsamfunnet til å henge i hop. Disse har også en jobb, kanskje til og med en travel en, og familie, men har åpenbart et annet syn på hva det vil si å levere tilstrekkelig.

Jeg har ansatt en hel del folk i mitt liv, men har aldri innkalt noen til intervju som ikke har vist at de har kapasitet til, enn si interesse for, noe utover seg selv og sitt. Jeg spør alltid, uten unntak, om hva de har drevet med utover jobb, utdanning og familie. Hvilken innsikt, hvilket vidsyn, hva slags kollegialitet skal jeg kunne forvente at de leverer på arbeidsplassen, når det bare er ens egen verden som gjelder?

Så er det mange som tar til orde for at de aldri har bedt om frivillighet, de kan betale for seg. Skal poden bli den neste Lund Svindal så kan mor betale det koster, bare si pris. Vel, i tillegg til at slikt tankegods er dypt usolidarisk med mindre bemidlede, er det også en elementær feilslutning, for det står ikke først og fremst på pengene, men på timer.

For noen må faktisk gjøre det, og vi har for mye å gjøre i dette landet til å profesjonalisere hele frivillig sektor. Oppgavene må rett og slett utføres i tillegg til jobb, ikke som en jobb. Selvsagt fins det folk som lever av å tilby enkelte kultur- og idrettstjenester, og selvsagt kunne vi organisert idretten gjennom skolen, det fins alternativ til måten vi gjør ting på, bevares.

Men til syvende og sist kommer vi ikke unna at noen, veldig mange noen, må gi av sin fritid for fellesskapet. Sånn har det alltid vært og sånn må det alltid være, med mindre man ønsker seg en totalitær stat. Da kan man saktens kose seg.

Kan ikke avisen spørre neste supermann innen karriere og familie om hvordan han liker seg i styret i velforeningen, eller som andrebass i blandakoret?