Man hadde nesten glemt at slikt fantes, for det har vært et pussig valg til nå. De to politiske sakene som har dominert de nasjonale mediene mest i valgkampen har vært hvorvidt vi skal utrede om vi skal bygge jernbane nordover i landet, og, aller mest, en ekstremt følelsesladd krangel om bompenger.

Vi har ei regjering bestående av fire partier som i flere måneder har drevet sine indremedisinske uenigheter til parodiske høyder.

Frp har truet med å forlate regjeringen i protest mot den politikken de selv har blitt enige om å gjennomføre. I Tromsø har lokallaget tatt avstand fra partilederen og finansministeren sin, samt deres egen samferdselsministers, bompengepolitikk. I Sarpsborg Fremskrittparti vedtok sågar lokallaget enstemmig at Siv Jensen ikke engang var velkommen i byen deres under valgkampen.

Samtidig har et stadig mer forvirret og forvitret Venstre ynket seg med trassige pip fra avgrunnen under sperregrensa. «Vi er uenige i hva vi har blitt enige om!», har vært det gjennomgående mantraet. Samt daglige selvskudd og kanonkuler fra en rallende Abid Raja på dekk.

Et fra før skadeskutt og splittet Krf har foldet sine hender og forsøkt å holde maska og tråkke forsiktig, for ikke å gå enda mer opp i liminga, mens sjefen sjøl, ho Erna, har måttet innkalt til den ene pressekonferansen etter den andre for å si at dette går seg nok til. Som det også, på sett og vis, gjorde. Og som i praksis betyr å beholde makta, koste hva det koste vil.

Til slutt stilte alle et ultimatum, der hver og én sa at hvis ikke vi får det som akkurat vi vil kan det bare være det samme. Tuppen og Mini-Tuppen og Lillemor og Mini-Lillemor sto ute i den politiske skolegården og krevde alle å ha hevd på samme leke.

Da de til slutt forsvant bak lukkede dører, i en sky av «ingen kommentarer/jeg har ingenting å tilføye/vi driver ikke forhandlinger i offentligheten, bortsett fra høylytt krangling», dirret hele folket i spenning. Skulle regjeringen kaste seg selv midt under en valgkamp, eller skulle de løse opp en floke verre enn alle krangler i Midtøsten gjennom tidene?

Da det endelig kom hvit røyk opp av pipa, kunne en lettet Erna stige stolt ut og berolige verden om at hun fortsatt er statsminister, og at Høyre, Frp, KrF og V nå er hjertens enige, superbestevenner og en sammensveiset og forsonet gjeng. Man ble nesten rørt.

I opposisjonen har det følgelig vært gode dager, der selvsagt ingen er fornøyd, noe de heller aldri hadde kommet til å bli. Er man i opposisjon har man pinadø med å opponere og være misfornøyd.

Fra ytre høyre, litt til høyre for Djengis Khan, der det eneste som betyr noe i hele verden er å slippe å betale bompenger, har man sett på forliket som et knefall for klimahysteriske sykkelvegetarianerkommunistgodhetstyrannitullinger. Nå er det ikke lenge før det blir dødsstraff for å kjøre bil, og de som henrettes må sikkert betale eksekuteringen selv, via bompenger! Sosialistjævler!

Fra ytre venstre, litt til venstre for Pol Pot, og langt inn mot sentrum, har man derimot tolket forliket som en ondsinnet enighet om klimatisk dommedag, og at det vil skje inneværende år, mest sannsynlig kort tid etter valget. Nå kommer alle kollektivtransportselskap til å fylle sine respektive busser, ferger, trikker og tog med mennesker fra miljøbevegelsen og bli kjørt rett på havet eller brukes som fugemasse til å tette igjen plomberte kobbergruver i Finnmark. Kapitalistjævler!

Heldigvis skulle de politiske nestlederne Ola Elvestuen (V) og Sylvi Listhaug (Frp) møtes i mandagens «Politisk kvarter» på P2, så fotfolket fikk høre hvor hjertens enige de nå hadde blitt i regjering i løpet av helgen. Det anbefales å høre det i sin helhet. Kortversjonen av femten minutters toveis monolog er som følger:

Sylvi: «Bilistene og Frp vant!»Ola: «Klima og kollektivtrafikken og Venstre vant!»

Begge hadde vunnet. Ingen hadde tapt. Men begge mente at den andre hadde tapt og ens eget parti hadde vunnet, alt sammen utbasunert mens de lukket øynene og stappet fingrene hardt i ørene når den andre, eller programlederen, snakket. De så like samkjørte ut som to førerløse vogntog uten bremser, på vei mot hverandre på en énspors, nordnorsk kystvei i mørketida.

At ikke konseptet «uavgjort» streifet dem på vei inn i studio var kanskje litt rart, de hadde jo muligheten, men det er selvfølgelig mye artigere å være seierherrre/kvinne, særlig når begge partier de representerer sliter kraftig på meningsmålingene.

Derfor var de åpenbart blitt enige med hver sin partileder om å fremstå som vinner. Ingen av dem snakket med hverandre. Ingen av dem svarte på spørsmålene fra den stadig mer lattermilde programlederen Lilla Sølhusvik. Ingen vek en tomme. Ingen skulle vise svakhet.

Det var et trist tilbakesteg for det politiske ordskiftet, men et gigantisk sprang for all politisk satire herfra og til månen.

Men nå er iallfall alt dette røret satt på pause inntil videre. Dét skal jaggu Erna ha. Nå skal det derimot drives lokalvalg i to uker, og endelig skal denne bompengegjøkungen fordufte, så de lokale sakene, de lokale feidene, de nære ting, de kommunale budsjettene, de tverrpolitiske kampanjene, de kameratslige uenighetene, de hissige nabokranglene og de fantastiske kompromissene tas inn i varmen og dyrkes over hele spekteret. Navn fra ens egne skal strykes og slengere fra fienden løftes opp.

Det er over to år til stortingsvalg. De nasjonale kranglene vil tidsnok feie over oss igjen. Nå må vi la de neste ukene være et vaskeekte lokalvalg. Det er mer enn nok å ta tak i der også, uansett hvor du bor og uansett hvilken politisk fløy eller blokk du tilhører. Godt, videre valg!