«Hvordan hadde du det på skolen i dag?»
Dette er gjerne det første vi spør ungene våre om på ettermiddagen. Så legger vi kanskje til: «Hva lærte dere, da?» Fordi vi bryr oss om begge deler: at barna våre både skal trives og lære.
Skolemat handler også om begge deler. Læring, helt opplagt: Sultne barn lærer mindre. Sultne barn blir også urolige i timen, forstyrrer de andre, som da lærer mindre. Arbeiderpartiet vil at barna skal lære mer, og har mye politikk for dette. Men også gratis skolemat. Vi vet nemlig at 60.000 barn kommer til skolen uten matpakke.
I stedet for å klage nytteløst på foreldrene år ut og år inn, mens nye generasjoner vokser opp, mener vi det er bedre å løse problemet. Med på kjøpet, kommer økt trivsel med felles måltid. Det vet vi voksne fra våre liv – både hjemme og på jobben. Folkehelsa må vi heller ikke glemme: Gode kostvaner gir sunnere generasjoner.
Ap-modellen for skolemat er økonomisk og praktisk gjennomførbar, og lærerne skal selvsagt ikke stå for den jobben. Like selvsagt kan foreldre som liker å smøre mat, fortsette med det. Med mat på skolen, blir valgfriheten reell. Så forstår vi tradisjonstanken – at matpakken er noe vi selv vokste opp med, «og det ble da folk av oss også». Men det ble folk også av mine foreldre som gikk på treski i barndommen. De ga meg ikke treski til jul av den grunn.
Arbeiderpartiets tradisjon er å bygge velferdsstaten, stein på stein. Og vår kommunevalgkamp handler om saker kommunene kan gjøre noe med: Eldreomsorg med hele, faste stillinger, er et eksempel.
Våre gamle foreldre har det best når de møter et kjent ansikt, og de som jobber har det best når de har trygghet for arbeid og inntekt. Nei til kommersialisering av eldreomsorgen, er et annet. Gratis SFO et tredje. Og altså: gratis skolemat.
Alt dette blir lettere med Ap-ledet regjering, men det handler også om lokal, politisk vilje. Den finner man helst hos Arbeiderpartiets kandidater.