I 2015 hadde jeg aldri vært politisk aktiv før. Etter en hektisk valgkamp ble jeg, som var listefyll på 26. plass, kryssa inn i kommunestyret.
Jeg hadde liten til ingen snøring på taktisk og organisatorisk politikk, men jeg mente mye, jeg ville en hel masse, og jeg hadde med meg en relevant bakgrunn som sykepleier. Jeg mente selv at jeg hadde mye å bidra med i kommunestyret.
Med fasit i hånd er min nedslående erkjennelse at i helse- og velferdskomiteen, hvor jeg har sittet brorparten av mitt politiske virke, ville kanskje en økonomiutdannelse vært mer nyttig enn en bachelor i sykepleie.
For det er det vi har diskutert, hver gang, hvert eneste møte: kommuneøkonomien generelt, overforbruket i helse- og omsorg spesielt.
Og det er jo ikke det jeg kan.
Jeg vet hvordan det er å være sykepleier. Jeg vet hvilke utfordringer en møter, hvor stort ansvar du tildeles enten du er klar for det eller ikke, hvor stort fagområde du skal dekke, hvor god en må være på multitasking, løping, prosedyrer, prioritering, hvor rask man må være, hvor snartenkt, hvor løsningsorientert, hvor faglig oppdatert.
Jeg vet ikke hvordan det er å være økonom.
Men jeg skjønner betydningen av kuttforslag og nedskjæringer og jeg kjenner konsekvensen av det:
Jeg vet hvordan det er å løpe stadig raskere. Å arbeide mot klokka, å nedprioritere tissepause og matpause, å drukne i det som åpenbart er for mange oppgaver, å føle seg helt og fullstendig gjennomført utilstrekkelig.
Og jeg har hørt fortvilelsen fra pasienter og pårørende som ser tunnelen i enden av lyset, som er redde for at den hjelpen de trenger skal forsvinne. Den hjelpen de har rett på for å kunne beholde liv, helse, frihet og trygghet.
Jeg har lært mye om hvordan jeg skal forholde meg til mennesker i krise, hvordan jeg kan bidra, hvordan jeg kan hjelpe, men nå. Nå vet jeg ikke.
For nå føles det tidvis som at det er jeg som politiker som påfører krisen. Ved å ikke lykkes i å snu et mangeårig overforbruk i helse- og omsorgssektoren og å akseptere at debatten i sektoren nå nesten utelukkende dreier seg om tall og ikke mennesker, er jeg delaktig i at flere av dem som er avhengig av kommunens tjenester for å leve trygge, frie liv, nå er bekymra.
Det var ikke derfor jeg ble politiker.
Jeg ble ikke politiker for å gjøre folk som i utgangspunktet er i en vanskelig livssituasjon redd, usikker og lei seg. Jeg lider meg gjennom kuttforslag fra administrasjonen og det gjør vondt innerst i mitt helsepersonellhjerte når jeg mottar meldinger fra fortvilte mennesker i Tromsø kommune som opplever en stor, og, la oss være ærlig, reell frykt for å bli fratatt tjenester de trenger.
I dette ligger en vanskelig, men nødvendig, erkjennelse om at vi har feila, og for det, vil jeg unnskylde.
Men jeg lover. Intensjonene har vært gode. Vi har gjort vedtak i kommunestyret som skulle tilsi at vi er i gang med å snu en supertanker. Vi har starta et stort omstillingsarbeid hvor beslutningsmyndigheten flyttes nærmere pasienten og vi styrker helse- og omsorgsbudsjettet hvert eneste år.
Og det er ikke slik at alt er dårlig i helse- og omsorgssektoren. Kvaliteten er fortsatt på høy på tjenestene vi leverer, folka på gulvet i seksjonen legger ned en enorm innsats som redder liv hver eneste dag.
Likevel – den smertegrensa som har vært varslet i en årrekke er nådd for lengst. Det er vår fordømte jobb som forvaltere av tjenester til folket å gjøre noe med det.
For å klare det må vi samarbeide, både tverrpolitisk og tett med administrasjonen.
Det nytter ikke å legge skylda over på noen andre, det er uvesentlig om overforbruket starta for ti, tjue eller fire år siden. Vi har et problem, og vi må fikse det.
Jeg tror ikke det finnes ett menneske i kommunestyret, uavhengig av partitilhørighet, som ikke ønsker at tjenestene kommunen leverer skal være til det beste for hver enkelt innbygger. For å oppfylle den visjonen bør vi klare å se forbi uenigheter og slå kompetansen vår sammen for befolkningen.
Jeg stiller til valg i år igjen. På kontoen for ærlighet (igjen) gjør jeg det med litt mer vondt i magen i år enn for fire år siden. Jeg gjør det likevel, fordi jeg fortsatt ikke har mista troa på at denne supertankeren skal snu, at omstillingsprosessene skal gi effekt, og at hvis Gunnar blir vår nye ordfører kan han en ting eller to om økonomistyring vi har bruk for.
Ingen har sagt at det kommer til å være enkelt, men viktigheten av en god og sunn økonomi i helsesektoren for å sikre fremtidige helsetjenester er åpenbar, og verdt å kjempe for.