Det er aldri hyggelig når butikker legger ned eller hele butikkjeder går konkurs. Notabene skal legge ned sin avdeling på Nerstranda fordi butikken, i likhet med kjeden, taper penger.

Fysiske butikker har en utfordrende tid, og det kreves tiltak for å overleve. Hvem husker ikke Rema sin «Ræva»-kampanje?

De skulle ta Lerum-syltetøyet fra folk i Lerum, Hansa-øl fra bergensere og Mack-øl fra tromsøværinger og de skulle tvinge Twinings-folket over på Lipton få for å få lavere pris hos leverandør gjennom ved å gi dem monopol inne i butikken. En briljant plan. Det fantes bare én hake. At det fantes andre butikker, og de solgte det kundene ville ha.

For klesbutikkene og bokhandlene er kundeklubber løsningen. Formålet er kundelojalitet, å bygge relasjoner, skape kommunikasjon og bli kjent med kundene. Eller slik det er i virkeligheten: Butikkene skal vinne mot netthandel gjennom å sende reklame til kundene på e-post. Eller til og med SMS.

Å oppdage at jeg har fått reklame for hansker og skjerf på telefonen og ikke en personlig hilsen, det er en langfinger i hverdagen. Snakk om relasjonsbygging.

Også bokbransjen sliter. Færre bøker selges. Av disse er en synkende andel fysiske bøker. Av disse igjen selges færre over disk. Noen må ta støyten. Og det ble Notabene. Igjen. Kjeden gikk konkurs i 2013, men de kom raskt tilbake med et nytt konsept:

Bort med bokhandlerpreget. Inn med leker, spill, tusjer og ransler. Bøker utgjør under halvparten av dagens omsetning for Notabene. Men de taper penger. Årsaken til dette er komplisert, og jeg skal ikke fortelle noen hvordan de skal drive butikken sin. Men jeg kan si hva slags bokhandel jeg liker.

Hvis jeg går inn i en bokhandel er det vanligvis uten et spesielt ærend. Jeg vil bare se på bøkene. Og er jeg heldig, finner jeg noe jeg ikke visste fantes. En ny forfatter, et uventet kjøp.

Når jeg går forbi en Notabene (for jeg går jo forbi) ser jeg inn i en butikk som virker for stor i forhold til vareutvalget. De har store salgsbord i front som selger ting jeg ikke er interessert i. Man kan skimte noen bokhyller innerst i lokalene.

Overalt henger plakater som er fulle av visuelle smell og bang, utropstegn, prosenttegn og priser som slutter på 9. Ideen er at hvis alle plakatene er tilstrekkelig høylytte vil kundene legge merke til alle. Og hvilke bokelskere kan motstå budskap som «TILBUD! 70 % på SKOLETERMOSER! Kun 199!»

Bokhandlere som behandler bøker som om bøker ville skremme bort kundene (og derfor gjemmer de bort) har min sterkeste antipati. Derfor er det oppløftende at den bokhandlerkjeden som gjorde det best i 2018, og faktisk økte omsetningen av bøker, var ARK bokhandel. Som jeg forbinder med bøker. Norli, også en bokhandel med bokfokus, gjorde det også bedre enn Notabene.

Hvis dårlig utvalg, spam og invaderende SMS-er ikke er nok, hva skal en stakkar gjøre for å vinne kundene tilbake?

Hvem husker Platekompaniet? Da de kom på slutten av 1990-tallet var musikkforretningene ulidelig kjedelige. De solgte ti på topp-musikk i tillegg til det forventede utvalget av musikk sortert under kategori og deretter artistnavn. Alt føltes dyrt, bortsett fra plater som butikkene ville kvitte seg med fordi ingen ville kjøpe dem.

En av disse butikkene hadde en stor lavprisavdeling med Mariah Carey og Phil Collins (hans senere album) på formatet MiniDisc, etter at formatet ble en flopp. De forsøkte vel bare å følge med i tiden da de tok inn dette nye og spennende musikkformatet.

Platekompaniet, derimot, hadde billighyller der de solgte velutvalgte plater fra musikkhistorien uten noen sortering etter navn og sjanger. Man kunne finne skatter til lavpris. Tre for prisen av én. Musikken var gammel nok til å selges billig. Og bra nok til aldri å gå av moten.

Jeg ble kjent med mye viktig musikk gjennom Platekompaniets billighyller. Platekompaniet ga inntrykk av å være interessert i musikk, mens de andre kjedene bare drev forretning; de skjønte ikke at man kunne selge Al Green eller Brubeck Quartet til unge folk i 2003. Den slags var jo «ut».

Platekompaniet ble en suksess, og fikk en voksende andel av et krympende marked. Til slutt forsvant markedet og med det krympet Platekompaniet nesten bort.

Bokbransjen gjennomgår noe lignende. Fysiske bøker vil selge mindre, og bunnen er ikke nådd. Men fysiske bøker vil ikke forsvinne slik som CD-ene. Bøker kan leses uten ekstrautstyr, de kan skades og mistes uten dramatikk, og det er deilig å slippe skjerm.

De som blir sittende igjen som vinnere i dette nye, lille bokmarkedet er de som satser på litteratur først. Butikker der unge mennesker kan oppdage nye og gamle forfattere de ellers ikke ville ha funnet, ikke engang på internett.

Rolige oaser der man kan søke tilflukt fra kjøpesenterutmattelsen, der man slipper maset man finner i sportsbutikker med opptil flere X-er i navnet. Som ikke er redd for å se ut som en bokhandel.