Staten har med ujevne mellomrom klattet litt på motorferdselsloven, for å forsøke å tilpasse den måten vi lever på. Men, det blir bare klatting.

Når hele intensjonen bak loven er feil og ikke tar hensyn til folks rettsoppfatning i nord, så vil den fortsette å skape konflikt og frustrasjon. Det beste man kan gjøre, er å skrote den, og starte med blanke ark og lage en lov tilpasset nordkalottsk kultur og verdensbilde, samtidig som den ivaretar alle type brukere.

Diskriminerer mellom fritidsbrukere av utmarka:

Det er fint elgjegere er nevnt direkte i loven, og automatisk får dispensasjon til å kjøre ut slakt. Men hvor ble det av de andre utmarksbrukerne – de som en gang utgjorde de store massene nordpå? De som plukket bær, fisket, hentet ved, jaktet fugl, tok ut torv og annet til eget hushold og for salg?

Tradisjoner som har gitt oss stor naturkunnskap og sterk identitet og nærhet til naturen. Det er kun i «særlige tilfeller» at det skal være mulig å gi folk mulighet til å hente ut ressursene. Utmarksbruk er vår erstatning for kafeer, konserter, kino, sydenturer og psykolog. Det er vi vanvittig stolt av.

Motorferdselsloven diskriminerer mellom næringer:

Riktig og viktig er det at både skogbruk og reindrift har dispensasjon til å kjøre etter loven. Landbruket derimot, har begrensninger mtp utmarksbeite. Og samtidig med at bær for 50–60 millioner råtner på rot i Troms og Finnmark, sier loven at «bærsanking og innlandsfiske regnes ikke som næring.»

Det har vært katastrofalt for utmarksnæringen, og er direkte diskriminering av de nordmenn, samer og kvener som har hatt dette som hoved- eller kombinasjonsnæring i generasjoner. Det samer, kvener og nordmenn har hatt som viktig levebrød, skal man ikke kunne drive med.

Hvor ble det av alle sjøflyene?

Ja, hvor ble de av? De finnes fortsatt i andre land. På 60–70 tallet var det mange sjøfly og mye folk, både på myrer og fiskevann langt inne på vidda. Men siden det ikke er lov å lande på vann uten å søke, er det en håpløst å bygge opp næring rundt dette.

At et sjøfly lander på innlandsvann gir ikke akkurat store skader. Men det syns vi i Norge. Og det igjen fører til at færre kommer seg ut i utmarka på en miljøvennlig og enkel måte.

Vern gjennom bruk:

Vår viktige utmarksbruk har forvaltere og miljøvernere prestert å kalle for «fornøyelseskjøring». Det er utrolig provoserende, og burde heller vært titulert «nødvendighetskjøring». I nord har vi, ofte uten å være det bevisst, hatt et grunnleggende prinsipp om at «bruk er beste form for vern». Bruk gjennom vern er en anerkjent verneform selv hos flere miljøorganisasjoner.

I nord har vi brukt naturen og utmarka på en så miljømessig bra måte at staten, ironisk nok, betegner områdene våre som villmark, selv etter tusenårig kontinuerlig bruk. Statens vern strider mot vanlig rettsoppfatning i nord, når vern betyr «ingen adgang». I forvaltningen og hos akademikere, betyr vern at vi stiller mennesker utenfor naturen, vi skal stå på utsiden og se.

Raserer ikke utmarka:

Noen hevder at med å oppmyke motorferdselsloven, vil vi få mer villmannskjøring, flere ulykker og mer ødelagt natur. Utmarka blir rasert. Det er ren skremselspropaganda. På Svalbard er trafikken med scooter stor – uten de enorme forskjellene. Finland og Sverige har helt annet regelverk, uten at folk der oppfører seg som rabiate av den grunn.

Ingen motorkjøretøyer i villmarka for tusen år siden:

Joda, hvor ofte hører vi ikke det. For det første; det er ikke villmark – det er utmarka vår, hvor man henter bær, sopp, fisk, trevirke og andre gode ressurser. Selvfølgelig skal vi kunne utvikle oss i nord, bruke moderne fremkomstmidler, som man gjør lenger sør. Sann våre ord – hadde motorer funtes på 1000-tallet, så hadde de vært i bruk – også i utmarka.

Fylket må ta tak:

Hva skal vi med et fylke, hvis man ikke tar tak i de utfordringene folket har? Fylket har for få oppgaver i dag, og nå må man TA de oppgaver som ligger der foran nesen, som folk i nord er opptatt av. En av dem er å jobbe for en mer likeverdig motorferdselslov. En lov som gjør at det blir enklere å opprette løyper, selvfølgelig i ansvarlige former, flere steder.

Vi bør f eks sørge for at «halve Troms» som befinner seg i Kilpis gjennom sesongen, får løyper i nærområder. Så er det opp til kommuner, og alle interesser å sørge for at dette gjøres på en bærekraftig og nordnorsk måte.