Kommentaren

Politiet skal verne om ytringsfriheten – ikke angripe den

Husker dere høsten da politiet mente det var rett å bruke masse tid og ressurser på å beslaglegge lovlige klistremerker fra politiske ungdomsorganisasjoner?
meninger

Det bør vi iallfall ikke glemme neste gang det nærmer seg budsjettider og politiet klager sin nød og ber om mer penger til arbeidet sitt. For det er åpenbart ingen ressursmangel der i gården.

Unge Venstre har skapt forutsigbare bruduljer i den inneværende valgkampen, ved å gå til valg med et ønske om å legalisere cannabis, et standpunkt ledsaget av løpesedler og buttons der det står «Legalize it».

Nå kan man selvsagt mene at dette er et helt hårreisende forslag, og man kan også lage mot-løpesedler og buttons der det står «Do not legalize it». I demokratiets navn. Det er slik det offentlige ordskiftet fungerer. Det er slik et demokrati ånder og lever.

Men dette er ikke en debatt politiet verken skal eller bør forsøke å stoppe, noe de har gjort en rekke forskjellige steder i landet, også her i Tromsø. Det kan muligens virke litt overpedagogisk og belærende å minne voksne om hvordan samfunnet vårt er skrudd sammen, men litt elementær rettslære om maktfordelingsprinsippet kan åpenbart være på sin plass.

Når politistasjonssjef Anita Hermandsen i Tromsø i fullt alvor sier til Nordlys at «Skolearenaen skal være rusfri, og det er ikke der vi tar debatten», blir poenget overtydelig. For det er en vesentlig forskjell på å dele ut narkotika i skolegården og det å forfekte et høyst lovlig og legitimt standpunkt i debatten om hvordan norsk narkotikalovgivning skal være. Og her er det politiet som skal holde seg unna skolegården, ikke ungdomspolitikerne.

Politiet er de offentlige myndigheters forlengede arm, som skal håndheve og opprettholde lov og orden, samt bekjempe kriminalitet. Jeg er glad vi har dem, og jeg er ditto glad de opererer med myndighetenes, altså folkets, velsignelse. Stortinget lager lover. Politiet sørger for at de følges. Politiet har derimot nada med å stikke snuten sin inn i hvilke lovlige budskap politiske organisasjoner trykker på buttons eller klistremerker.

Politiet bør dessuten tenke over hvilken reel makt og symbolmakt de forvalter når de ifølge Nordlys ringer ungdomspolitiker Benedicte Bjørnås (Unge Venstre) og truer henne med å fortelle at hun bryter loven. Hvordan dette oppleves for et ungt menneske på vei inn i politikken kan man jo bare tenke seg. Det er et stygt overtramp, og det er å ta politioppgaven langt utover sine fullmakter.

Om man er for eller mot legalisering av cannabis er revnende likegyldig i denne sammenheng. Det er gode argumenter både for og mot å legalisere, og akkurat den debatten skal jeg la ligge her. Det vi derimot bør debattere er hvorvidt norsk narkotikapolitikk fungerer eller ikke. Og det er her Unge Venstre kommer med sitt bidrag i debatten, så kan andre mene det motsatte.

Lørdag er det Verdens overdosedag (International Overdose Awareness Day). I Norge er det all grunn til å vie denne markeringen en tanke. Selv om overdosedødsfallene har gått ned i landet de siste årene, er tallene fortsatt alarmerende. Tallene for 2015, 2016 og 2017 er henholdsvis 288, 284 og 247 overdoser. Mennesker som har dødd av overdoser i Norge. Mennesker med familier, kjærester, ektefeller og venner.

En nedgang er bra, men tallene er fortsatt spinnville og tragiske. Og det er mye som tyder på at vi ikke har truffet klokkerent og perfekt med den politikken vi har ført.

Siden 1964 har vi praktisert en mer eller mindre urokkelig forbudspolitikk, basert på en FN-resolusjon fra 1961. Samme år startet byggingen av Berlinmuren, Marshall-hjelpen var inne i sitt siste år og Erna Solberg ble født. Det er fortsatt denne linja mange ønsker å føre, selv om de blir færre. I land som Canada og USA er de på vei bort fra denne praksisen.

Siden vår sittende statsminister ble født har det dødd i overkant av 6000 mennesker i Norge, bare av rene av overdoser med narkotika. Det er de offisielt registrerte tilfellene, og det er all grunn til å tro at det er betydelige mørketall. 

Det første registrerte tilfellet så sent som i 1977. Tallene på folk som har blitt forfulgt, fengslet, plaget og herjet med av myndighetene og samfunnet som sådan, i stedet for å få hjelp, er enorme. Samfunnskostnadene, og de økonomiske kostnadene ditto enorme.

At politisk engasjert ungdom drar dette inn i valgkampen er ikke bare lovlig, akseptabelt og helt innenfor det vi må tåle i det offentlige ordskiftet. Det er sågar positivt. Vi trenger denne debatten, for rundt oss dør det medborgere. Er legalisering av cannabis veien å gå? Jeg aner ikke. Bør vi snakke med fagmiljø og politi når ny politikk skal meisles ut for å få bukt med problemene? Helt klart.

Men politiet bør skjønne hva rollen deres i samfunnet er. Derfor kan de ikke opptre med uniform og bedrive det som i praksis er sensur av meninger de ikke liker.

Ytringsfriheten er noe av det som gjør at vi lever i et fritt land, og ikke en korrupt politistat. Derfor skal politiet sørge for at denne rettigheten beskyttes, i stedet for direkte å angripe den.