Valgkronikk:

Boliger for innbyggerne, ikke bare utbyggerne

Bendik Hugstmyr Woie, ordførerkandidat for Rødt, har skrevet om hvordan partiet ser på boligpolitikk i Tromsø.

Den nye ordførerkandidaten for Tromsø Rødt, Bendik Hugstmyr Woie (21) .  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

meninger

Hver dag opp mot valget publiserer iTromsø en valgkronikk, der vi har invitert partiers førstekandidater til å skrive en kronikk for avisens lesere.

Navn: Bendik Hugstmyr Woie

Alder: 21

Sivilstatus: Enslig

Yrke/utdanning: Har jobbet i bar og i miljøbevegelsen, jobber nå for Rødt

Bosted: Øvre sentrum

Transportmiddel til jobb: Går til jobb

---

Boligmarkedet har blitt en forskjellsmaskin i samfunnet. Det har vært en villet politikk fra Stortinget at tilgangen på boliger skal være styrt av markedet, ikke folks behov.

De som ikke har høy inntekt eller foreldre som kan hjelpe med store summer, er henvist til et uregulert leiemarked og nyter ikke godt av den skattesubsidieringen som boligeiere med lån får.

Boligprisene har hatt en enorm vekst over mange år i Tromsø. Siden 2015 har det vært en stor økning i antall boliger bygd på markedet, mens prisveksten bare har fortsatt. Markedet løser ikke problemene. Vi må få tilbake den offentlige boligpolitikken.

Sykepleierindeksen er et mål på hvor stor andel av boliger en singel sykepleier kan kjøpe. Påstanden er at om en sykepleier kan kjøpe en stor del av boligene, er boligprisene lave. På sykepleierindeksen for 2019 kommer Tromsø nesten dårligst ut, foran Oslo og tre nabokommuner.

15,3 prosent av Tromsøs boliger kan en singel sykepleier kjøpe. Det forutsetter altså inntekt på 549.000 kroner, det betyr at tallene for store deler av befolkningen er enda dystrere.

En konkret måte å ta tak i problemet, er å gjøre om det kommunale eiendomsselskapet Arnestedet til et verktøy for sosial boligbygging, som bygger boliger på kommunens tomter og selger dem under markedspris. Gjerne gjennom «Leie-til-eie», et boligtilbud hvor man først leier boligen i en periode, før man gis mulighet til å kjøpe boligen når leieperioden er over.

Dette vil være et alternativ for ungdom som klarer å betjene et boliglån, men ikke får innvilget lån. Tromsø kommune kan ikke løse boligkrisen alene, men vi kan få til endringer lokalt.

Dette vil gi flere en dør inn på boligmarkedet. I tillegg vil det påvirke det kommersielle boligmarkedet at flere boliger til lavere pris blir tilgjengelige.

Under de fire årene med borgerlig byråd i Tromsø, ble det lansert at man skulle ha en «JA-holdning» til nye utbygginger. Det fikk en del negative utslag, som den utskjelte blokken på Vangberg og Solseilet i sentrum som er under oppreisning nå.

Også denne perioden har et flertall bestående av Høyre, Frp og Arbeiderpartiet stått for denne linjen, med det kontroversielle utbyggingsprosjektet Kongsparken som et eksempel.

Et av argumentene bak er at Tromsø «skriker» etter nye boliger. Samtidig har Tromsø kommune en boligreserve på 8100 boliger, det vil si ferdig regulerte områder som utbyggere ikke har gått i gang med. Mange av dem holdes tilbake fra markedet av utbyggere som spekulerer i at prisene skal fortsette å øke.

Kommunen bør ikke si ja til alle kommersielle prosjekter som lanseres, men bør heller stille strenge krav som sørger for gode nabolag og respekt for den bebyggelsen som finnes fra før. Samtidig kan Tromsø kommune føre en sosial boligpolitikk.

Regjeringens politikk på boliger er for lite eller feilslått. Økt krav til egenandel, som skulle dempe prisveksten, har gjort det vanskeligere for mange å komme inn på markedet.

Flere vurderer å bruke kredittkort eller forbrukslån for å klare kravet. Begrensningene på korttidsutleie er bare på 90 døgn i året, som fortsatt gjør det mer gunstig enn å leie ut til studenter og andre. Husbanken gir nesten bare lån til kommunene for helse- og omsorgsboliger. Det er for lite.

Et sted å bo må være en rettighet for alle, ikke et spekulasjonsobjekt for de få.

Les tidligere valgkronikker her:


Valgkronikk:

«Senterpartiet vil ha kjøkken tilbake på sykehjemmene i Tromsø»

Senterpartiets ordførerkandidat i Tromsø, Marlene Berntsen Bråthen, skriver om deres visjon for eldreomsorg.



Valgkronikk:

Ei skikkeleg tromsøoppleving

Vi har to store utfordringar for miljøet. Det eine er å ta vare på naturmangfaldet og naturen. Men klarer vi ikkje få gjort noko med klimaendringane, blir og naturmangfaldet øydelagt, skriver Pål Julius Skogholt (SV).



Valgkronikk:

Valget 2019 – et valg for fremtiden?

Barbara Vögele (MDG) skriver om fellesskapets rolle i å skape godt klima.



Valgkronikk:

«Vi må styrke Tromsø for fremtiden!»

Mye er ugjort, og det skal jeg gjøre noe med, skriver Venstres ordførerkandidat Morten Skandfer.





Valgkronikk:

Vi må gjøre noe for ungdommen vår

Noe skjer blant de unge i Tromsø. Politiet, lærere og fritidsledere har slått alarm. Nå er det opp til oss politikere å lytte – og å gjøre noe.



Valgkronikk

Når er man gammel nok til å bestemme selv?

Det er viktig å huske på at den kommunale løsningen, uansett hvor god den er, ikke nødvendigvis passer alle brukerne.



Valgkronikk:

Tromsø – byen med rom for alle?

Hvordan vi tar vare på de svakeste når ulikhetene øker, viser om Tromsø er en by med rom for alle.



Valgkronikk:

«Reisetips fra Rødt»

Reiseliv- og turismenæringen er særlig avhengig av tillit hos befolkningen og i lokalsamfunnene i kommunen vår. Det krever mer handling og tydeligere krav fra oss lokalpolitikere.



Valgkronikk:

«Småbarnsfamilier er ikke A4»

Marlene Bråthen (Sp) skriver om hva partiet gjør og vil gjøre for Tromsøs barnefamilier.



Valgkronikk:

«Allereie no ser vi teikn til at Tromsø er ein klassedelt kommune, der berre folk med høge inntekter har råd til å bu»

Pål Julius Skogholt, 1.-kandidat for Tromsø SV, presenterer SVs plan for Tromsø.



Valgkronikk:

Ikke bare et mandat fra velgerne, men et generasjonsmandat

En massiv grønn bevegelse vokser nå fram over hele verden. Extinction Rebellion er blitt en kraft som ikke kan overses, barn som frykter for fremtiden sin streiker, og mange av oss kjenner det i hjertet og på kroppen at vi har krysset en grense vi aldri skulle ha krysset.