Staten har sine oppgaver for å sikre en god naturforvaltning. Men kommunene er helt sentrale i naturvernarbeidet. Kommunene er våre viktigste arealforvaltere, og derfor er høstens kommune- og fylkestingsvalg viktig. Næringsvirksomhet, livskvalitet og velferd er tuftet på en god, langsiktig ivaretakelse av ressursene langs kyst, skog og fjell.

Arealene forandres bit-for-bit gjennom utbygging, næringsutvikling og nydyrking. Norge er heldig stilt med lav befolkning, og vi tar ut mye av forbruket vårt gjennom å hente naturressurser fra utlandet. Men utviklingen er klar også her: Vi forsyner oss grådig av arealene, og vi utnytter dem på feil måte.

Skal man anlegge et industriområde, er det ikke greit å legge «leira» i fjæra under grus. Slike marine våtmarker er gjerne spiskammer for tusenvis av vadefugler under trekket. På samme måte må norske kommuner stå opp for fjellområdene sine, og si nei til landbasert vindkraft med store inngrep i utmarka.

Og når vi skal forbruke areal, for eksempel til boligformål, må vi ta dem som er minst viktige for fugler og dyr, og ikke la valgene våre gå ut over alle tjenestene naturen gir oss gratis, som karbonlagring, flomdemping og vannrensing.

På samme måte som kommunene har behov for å sette av areal til ulike utbyggingsformål, er det også kommunens ansvar å beskytte den aller viktigste naturen. Hvorfor skal våre barn og barnebarn ta til takke med en natur i dårligere forfatning enn den vi har fått nyte godt av?

Tenk globalt, handle lokalt», het det før i tiden. Slagordet må gjenreises og transformeres til praktisk politikk, ikke minst i kommunene. Å ta utgangspunkt i kommunens fugleliv er ikke dumt. Ved å bevare leveområder og økosystemer som er viktige for fugler, bevarer vi i tillegg på en effektiv måte et mye bredere spekter av naturmangfold.

Skal man få dette til, må kommunene ha et kontinuerlig overordnet «blikk» på arealene de disponerer. I Kommune-Norge kan ikke naturvern betraktes som en særinteresse. Da trengs en kommuneadministrasjon med kapasitet og kompetanse til å lage gode planer der naturhensyn settes i høysete, og politikere som vedtar og holder seg til dem.

Alle vinner på at prioriteringer og arealdisponeringer blir forutsigbare. Slik senkes konfliktene, og utbyggere så vel som befolkningen tas med på reelle demokratiske prosesser. Det trengs. Etter regjeringsskiftet i 2013 har det vært en uttalt politikk at det lokale selvstyret skal veie tungt i arealsaker.

Regjeringen har svekket den statlige forvaltningens mulighet til å overprøve kommunale vedtak, selv når dette strider mot nasjonale mål (inkludert miljømål), og gjør de det, får de bare medhold hos regjeringen i 1 av 10 saker. Aldri før har kloke og fremtidsretta hoder vært så nødvendige i kommunestyresalene.

De alarmerende opplysningene fra FNs naturpanel (IPBES) om tilstanden for verdens naturmangfold gir oss et dystert bilde av fremtiden dersom vi ikke gjør store endringer i måten vi forbruker ressursene og bevarer økosystemene på. Verdens bestander av fugler og dyr er mer enn halverte på få tiår.

Presset på naturen er stort. Norge er ikke et unntak, og verst er utviklingen for våtmark og åpne områder i lavlandet.Skal trendene snus trenger vi lokalpolitikere som kan hjemmeleksa si og har tilstrekkelig pondus til å si nei til urimelig ønsker fra næringsinteresser. Du kan stemme på politikere som er opptatt av å ta vare på natur, og som stiller krav til en bærekraftig utvikling – en utvikling der regnestykket for naturen ikke går i minus gang på gang.

Når problemene er så store er det lett å bli motløs, og tro at egne grep har lite å si. Men det er summen av alles store og små valg som har gitt oss problemer, og det viser at handlingene til hver enkelt har en reell betydning, på godt og vondt. Noe veldig konkret man kan gjøre er å benytte stemmeseddelen i valgår, slik at vi får de riktige personene til å ta avgjørelser på vegne av fellesskapet. Et godt og naturvennlig valg ønskes.