Om noen sier at vi må stoppe islamiseringen av Norge, melder to oppfølgingsspørsmål seg umiddelbart.

1: Nøyaktig hva menes med «islamisering»?

2: Hva er bevisene for at Norge «islamiseres»?

Det vil nok ikke komme som et sjokk at hjemmesiden til nettopp Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) ikke svarer på disse spørsmålene. Fordelen med et forenklet tankesett er nettopp det at man kan ta ekstreme påstander for gitt, uten grunnleggende faktasjekk.

Jeg er med andre ord ingen fan av SIAN, og jeg synes det er trist at de skal innta Tromsø på lørdag. Det er samtidig verdt å sette aksjonen i perspektiv, da det er mer snakk om et PR-stunt i regi av folk som så vidt fyller en halv flyseterad.

Det hadde vært

noe annet om den Nordiske Motstandsbevegelsen skulle marsjere med en liten hær av voldsdømte nynazister, for da ville jeg sett verdien i at vanlige folk viser at de ikke er redde for å ta til motmæle i gatene. Demonstrasjoner bør etter min mening ha et strategisk mål, utover det å få demonstrantene til å føle seg bedre med seg selv.

Og på lørdag er det snakk om tre tullinger, presumptivt uten sjarm, karisma eller retoriske evner, som skal prøve å dra tromsøværinger inn i sitt konspiratoriske parallelle univers, hvor de er den vestlige verdens redningsmenn.

Sjansen er stor for at de i stedet vil fremstå som en fremmedfiendtlig versjon av Don Quijote, helter i eget hode som kjemper en imaginær krig mot fremmede makter. Og det er viktig å stå opp mot denne typen mennesker, men man må velge sin taktikk med omhu.

Dette minner meg om et dilemma jeg hadde med en person som jeg av familiære årsaker måtte omgås relativt ofte. Han ville med all sannsynlighet meldt seg inn i SIAN om han visste hvordan internett fungerte, og han hadde ingen motforestillinger mot å lire av seg fremmedfiendtlig, verbal avføring i mitt nærvær.

Dette gjorde han vel vitende om at vi hadde diametralt motsatte menneskesyn. De gangene vi befant oss alene, vanligvis over en whisky, var min taktikk å overgå han i tanketom argumentasjon. Om han snakket om å sende alle muslimer tilbake til Midtøsten, så foreslo jeg atombombing av hele regionen.

Om han snakket om hvor galt det er å blande raser, foreslo jeg at menneskeheten burde begå kollektivt selvmord, da ingen av oss er renraset nok. Jeg hadde et vagt håp om at dette skulle få han til å se det absurde i ståstedene hans, men det var like mye min måte å overse han på.

Vendepunktet kom da sønnen min ble gammel nok til å forstå hva som ble sagt. Da følte jeg et ansvar for å motsi den trangsynte gamle grinebiteren, samt å forklare sønnen min hvorfor man ikke lar folk slippe unna med beviselig pissprat.

Sønnen min vokser opp rundt folk med all slags pigmentinnhold i huden og metafysiske overbevisninger i hodet, og det er selvsagt den beste vaksinen mot fremmedhat. Jeg følte allikevel at jeg hadde et ansvar for å vise at rasistisk fjas ikke fikk gå uimotsagt, selv om det risikerte å ødelegge stemningen rundt julemiddagen.

Et utmerket eksempel på SIANs enfoldighet kan man se i spørsmålsrunden etter at den britiske forfatteren Douglas Murray holdt et foredrag om «Europas død» på Oslo Militære Samfund. SIAN-profilen Max Hermansen spør her hvorfor ikke Murray snakker mer om «det ekte problemet», nemlig «islam, muslimer og Koranen».

Murray, som er en profilert og kontroversiell islamkritiker, sier rett ut at ideen om at Norge er islamisert vil høres ekstremt ut for folk flest, og at han ikke ser poenget med en slik retorikk. Videre påpeker han at Europas utfordringer ikke kan forenkles til å kun handle om Koranen, og her vil jeg tro Hermansen svimte av i vantro (han er tilfeldigvis også fra Tromsø, da idioti som kjent ikke kjenner geografiske grenser).

I SIANs verden kan nemlig alt kokes ned til ett enkelt onde, ikke ulikt måten venstreekstremister legger all verdens nød på kapitalismens føtter. Alle andre kulturelle, historiske og menneskelige variabler spiller bare biroller i et verdensbilde som forenkles til et nivå som selv nyfødte skal kunne forstå.

I fjor sommer holdt SIAN en appell foran Stortinget, hvor 20 aktivister deltok. Dette var ifølge arrangøren rekordstort, og nettstedet Resett understreket at møtet «til en forandring foregikk uten støyende motdemonstranter». Dette hele stinket av antiklimaks.

Det er derfor et strategisk spørsmål hvorvidt en motdemonstrasjon i Tromsø er det beste svaret. Jeg benekter ikke symbolikken i å snu et splittende sirkus om til en inkluderende folkefest, men sett fra SIANs side er det nok verre om det hele forbigår i stillhet.

Å servere retorisk tomsnakk foran uinteresserte forbipasserende med døve ører svir adskillig mer enn å bli overdøvet av ivrige motdemonstranter. Av og til er det beste alternativet å la fanatikere bringe sitt eget rep og henge seg offentlig. Da slipper man i det minste en gjentakelse.