Av mange årsaker har fokuset mot Nord blitt stadig sterkere. På den internasjonale arenaen hvor de geopolitiske interessene for nordområdene blitt stadig sterkere. Enten det er transportmulighetene gjennom Nordøstpassasjen på grunn av issmeltinga, olje & gass- utvinninga i Sibir og i Barentshavet, den militære opptrappinga fra USA mot Russland, og Russlands motsvar.

Eller Trumps ønske om å kjøpe Grønland, og ikke bare ha militærbaser der slik USA har i dag. Også på den nasjonale politiske arenaen har nordområdet plutselig fått en oppmerksomhet som vi sjelden har sett.

De norske regjeringenes sentraliseringspolitikk over mange tiår har blitt kraftig forsterket de siste seks årene med Høyre/Frp-regjering. Nå har de fått Venstre og KrF med på lasset, men har møtt en stadig sterke motstand i befolkninga.

Motstanden vokser over hele landet, men episenteret for motstanden er lengst nord. Den er nå så sterk at det partipolitiske kartet blir helt nytegna ifølge meningsmålingene. Ikke minst skjer dette i Finnmark, men det er også store endringer i Troms.

Senterpartiet ligger an til å kunne bli største parti i fylket, og i mange kommuner. Ære være Sp for dette. At så mange sier de vil stemme Sp betyr at det er mange som skal gjøre det for første gang, eller de har ikke stemt tidligere. Sjøl om det lanseres mange teorier og vurderinger om årsakene til dette, er det ikke tvil om at det er Sps kamp mot høyrepolitikken som i hovedsak mobiliserer. Tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark er det ultimate symbolet på denne høyrepolitikken.

I kommunevalget, men også i fylkestingsvalget holder Sp kortene tett til brystet, og vil ikke si hvem de ønsker å samarbeide med etter valget. På godt og ondt har Sp vært karakterisert som hestehandlerparti – at partiet samarbeider med hvem som helst, bare Sp får ordføreren. For oss i Rødt må naturligvis Senterpartiet fritt velge sine partnere. Nå ser det ut til at Sp får så stor oppslutning at deres førstekandidat, Ivar B. Prestbakmo, blir fylkesrådsleder eller fylkesordfører (hvis det ikke blir parlamentarisme) uten altfor mye hestehandling.

Det er likevel noen aspekter som har større interesse, nettopp ved fylkestingsvalget for Troms og Finnmark. Her har Rødt, Sp og SV sagt klart ifra om at vi vil jobbe det vi kan for at Stortinget opphever fylkessammenslåinga i 2021. Ap sier nesten det samme, men etterlater noe tvil om entusiasmen for dette.

Det politiske arbeidet og beslutningene som tas de kommende to årene vil ha stor betydning for hvor lett eller vanskelig det blir å oppheve tvangssammenslåinga. Det som er hevet over enhver tvil i det politiske landskapet er at Venstre og KrF er de mest entusiastiske tilhengerne av fylkessammenslåinga. Deres førstekandidater levner ingen tvil om at sementering av sammenslåinga er deres sentrale oppgave, dersom de kommer inn i fylkestinget.

I dag samarbeider Senterpartiet med Venstre, KrF og Ap i fylkesrådet i Troms. Utenfra ser det ut til at de samarbeider tett og godt.

Det uroer oss i Rødt, og burde også uroe svært mange av de nye Senterparti-velgerne, at Senterpartiet ikke engang vil avklare om de vil, eller ikke vil samarbeide med Venstre og KrF i politisk ledelse for Troms og Finnmark fylkeskommune. For oss er det ikke tvil om at arbeidet for oppheving av tvangssammenslåinga av fylkeskommunene vil bli kraftig svekka dersom Venstre og KrF blir en del av den politiske ledelsen. Et minimum av politisk avklaring fra Sp bør kunne forlanges, uten å blande seg opp deres rett til å holde pokerkortene tett til brystet.

Vil Sp i Troms og Finnmark delta i en politisk ledelse sammen med Venstre og KrF?