Enhver som har tatt seg en spasertur i området rundt Prostneset eller som har fulgt med i avisen har fått med seg at Roald Amundsen statuen har fått en aldri så liten omkalfatring.

Istedenfor å stå uforstyrret på sin ærverdige plass har polarhelten nå blitt omringet av en kasse og navnet hans har blitt kludret til.

Nå er han ikke lengre Roald Amundsen, men Betzy. Og hvorfor i alle dager gjøres dette, spør den menige tromsøboer? «Forstår du ikke det? Din estetiske analfabet?!», svares det da fra Subjekt.no sin kunstkritiker Ina Gravem Johansen.

Dette handler om sosial rettferdighet, om at kvinner ikke har hatt en plass i det offentlige rom, påstås det.

Stridens kjerne, derimot, synes ikke så mye å være skjevheter i forholdet mellom menn og kvinner. Det handler snarere om hvordan vi skal oppfatte og motta arven fra forfedrene våre.

Skal vi ta imot bidraget til store polarhelter som Amundsen og kvinnelige forfattere som Camilla Collett med takknemlighet til tross for eventuelle moralske lyter eller uvitenhet disse hadde?

Eller skal vi tenke, som revolusjonærer, at det som kom før oss er patriarkalsk skrap og at vi derfor burde omforme fortiden til å bedre passe våre moderne idealer?

Det er denne sistnevnte mentaliteten som setter sinn i kok, som får en harstadværing til å ta saken i egne hender og etter destruksjonen av Betzy-esken gi en salutt til generalen som han nok må ha ment ble skjendet. Dette er nemlig en form for utakknemlighet som svært få kan sette pris på.

Betzy har, etter min og flere andres mening, skapt mye vakker kunst som hun fortjener all ære for. Den beste måten å fremme denne kunsten er imidlertid ikke å omforme et offentlig monument på denne måten i feminismens navn. Vis fram kunsten hennes på museet og la fremtidige studenter få vite om henne.

Om det er klart at Betzy har spilt en vesentlig rolle i utformingen av Tromsøs identitet kan hun for all del også få sitt eget monument. Men skjending av polarhelter er på ingen måte nødvendig for å få gjennom budskapet.