iTromsø presenterer 31. august, på selve bærekraftsdagen, et intervju med solenergiforsker Clara Good ved UiT, som også er 5.-kandidat for MDG ved kommunevalget. Hun henviser til den ”betente” vindkraftdebatten og taler varmt for solcellepaneler på private og offentlige bygg.

Grunnen til at oppslaget er verd å kommentere er at solcellepaneler på tak og vegger i bygninger blir brukt politisk som et argument mot landbasert vindkraft, blant andre av MDG. God miljøpolitikk tåler ikke at vi underslår fakta i det godes tjeneste, derfor blir det feil å underkommunisere solcellenes begrensninger i forhold til vindkraften når det gjelder kraftmengde og kostnader.

Solcelleanlegget på det nye lærerutdanningsbygget ved UiT presenteres i oppslaget som et flaggskip for Tromsø kommune, så jeg skal ta utgangspunkt i data for dette anlegget. Solcellepanelene antas å produsere 140.000 kilowattimer per år. Med en antatt levetid på 30 år gir dette akkumulert produksjon på 4.2 millioner kilowattimer.

Solcelleanlegget koster 4.5 millioner kroner i installasjon, så hvis vi holder vedlikeholds- og driftskostnader utenom, vil investeringene koste i overkant av 1 krone per produsert kilowattime. Til sammenligning regnes det med at investeringskostnadene til vindturbinene på Kvaløya vil beløpe seg til mindre enn 3.5 milliarder kroner.

Over en driftsperiode på 30 år vil de produsere 22 terawattimer, som gir en investeringskostnad på 16 øre per kilowattime. Dette betyr at strøm fra solcellepaneler på bygninger i dagens Tromsø kan være seks ganger dyrere enn dagens landbaserte vindkraft.

Hva så med arealbruk? Er solcellepaneler en vinner fordi vi kan høste store mengder energi uten å belaste uberørte arealer? Dessverre er det ikke slik. En vindturbin av typen som installeres på Kvaløya leverer mer kraft enn det som produseres av 0.1 kvadratkilometer med solcellepaneler.

For å produsere like mye strøm som de 67 turbinene i dette vindkraftverket må det altså monteres solcellepaneler på et areal svarende til mer enn seks kvadratkilometer. Det tilsvarer en tredel av det totale arealet av Tromsøya. Store kraftmengder fra solcellepaneler kan derfor bare produseres ved å ta i bruk betydelige landarealer.

Solcellepaneler på tak og vegger kan gi et verdifullt tilskudd til energibudsjettet i en moderne bygning som er bygd med sikte på energi-økonomi og som derfor har et lavt elektrisk kraftforbruk. Men kraftmengdene som kan produseres på denne måten er små i forhold til det fremtidige kraftbehovet i et fossilfritt samfunn.

Etter hvert som bygningsmassen skiftes ut, vil flere bygninger bli såkalte plusshus, men det vil ta mange tiår før denne typen hus vil dominere bildet. Solcellepaneler på tak kan sikkert over tid gi kraft nok til lading av personlige elbiler, men vil komme sørgelig til kort når tungtransport og industri skal elektrifiseres.

Solceller på tak og vegger er derfor ikke noe realistisk alternativ til å bygge kraftverk som utnytter naturens energiressurser over større arealer enn de som utgjøres av bygninger og eksisterende infrastruktur. Etter mitt skjønn har vindparkene det klart laveste skadepotensialet hvis det er hensynet til naturmangfoldet som veier tyngst.

Det aller største skadepotensialet har imidlertid de klimaendringene som følger av å fortsette å forsyne verdens energimarkeder med fossil energi. Vi har derfor ikke tid og råd til å si nei til de kraftkildene som virkelig monner. I human medisin kurerer vi ikke pest og kolera med urtemedisin.

I planetær medisin må vi også bruke de mest virksomme remediene vi har til rådighet, selv om vi må tåle noen plagsomme bivirkninger.