Det er skapt et begrep om ensakspartier. Nei til bompenger er det store spøkelset for alle de partier som lover alt og holder ingenting.

Media har brakt et etterlengtet argument til partiene som på lyse sommerdagen er mørkeredd for Blomseth og hans parti. Politikkens livredde deltakere klamrer de seg til påstanden om Nei til bompenger som ensaksparti.

Blomseth har med små typer og enkle ord noen viktige programfestede saker, i tillegg til nei til bompenger. Hans tidligere opptreden som ansvarlig politiker skaper tillit.

Byens aviser bruker benevnelsen «ensaksparti» på et måte, som om de har valgt side for bompenger. De virkelige «ensakspartier» er de som lover, og liter på at velgerne lider av hukommelsestap.

Etter utallige løftebrudd sitter vi igjen med inntrykket om hvordan etablerte partier utviklet seg til «ensakspartier.»

Tre saker har overskygget andre saker og vært en stadig tilbakevendende en sak ved kommunevalg i de senere år.

Ved innføringen av eiendomsskatt i Tromsø begynte utviklingen av «ensakspartier».

Venstre er partiet vi minnes. Jonas Stein øynet et skatteparadis i distriktene. Sosialliberalismen som tufter sin politikk på likhet og rettferdighet, ble ofret til fordel for ulik byrde fordeling og ensidig utnyttelse av beboere i distriktene. Venstre fortsetter i samme lei.

Den neste store en sak var Tromsøbadet. Den siste rest av politisk ansvarlighet rant ut av bunntroppen, når badenymfene Hilmarsen og Hjort satt i hver sitt badekar og jublet over sitt elleville påfunn. Hva kan ellers sies om et prosjekt hvor vann og tusenlappene renner om kapp og forsvinner.

Det etterlater seg et eventyrlig preg, og minner om eventyret. Drar du den så drar du den.

For en tid siden viste mediene bildet av storflirende partifeller fra Frp, som la for dagen sin fandenivoldske uansvarlige holdning til en pengeløs kommunekasse. Nå prøver de ganske mislykket og bortforklare sin iver. Og det er like håpløst som å snyte seg når snyteskaftet er borte.

De som viste ansvar og stemte imot eventyret på byens høyeste punkt var, Jan Blomseth, Tor Egil Sandnes, Charlotte Larsen fra Frp, samt Ann Sissel Enoksen fra Sp, nå kandidat for By og land, og Eduardo da Silva (uavhengig). De tre resterende i Frp prøver febrilsk å pynte seg som de som stemte imot.

«Fake news» som bortforklaringer om stemmegivning er nytteløst for Jørgensen, Kanestrøm og Skogmann. Etter ivrige bortforklaringer har de tre forannevnte et erkjennende leserinnlegg i Nordlys, hvor de med vilje eller ren ulykke bekjenner Frps stemmegivning.

Tre stemte imot, de tre sistnevnte stemte for. Grundig dokumentert i artikkelen «Jeg er møkk lei av dem» i Nordlys 30. august.

Beklageligvis for angrende Frp-er, feilaktig informasjon er dømt å mislykkes, og skremmer velgerne.

Ved dette valget savner vi ansvarlige partier som bør finne tilbake til sin ideologi, og gjenskape sin sårt savnede tillit.

Blant dem finner vi Senterpartiet i Tromsø. Som eneste lokallag i Sp er partiets urbane medlemmer opptatt av de nære ting rundt sitt eget bosted. Distriktspolitikken ble markert som uønsket da partiets sentrumsbosatte representant i bystyret foreslo å legge ned legekontorene i distriktene, og bruke pengene på lek og moro til barn og unge i bysentrum.

Man skal derfor ikke la seg villede av moderpartiets fremgang. Tromsø Sp forfekter helt andre verdier, og er blitt et byparti, som for enhver pris vil innføre bompenger. Er de til velsignelse for distriktene, eller en straffedom?

Meningsmålingene taler sitt tydelige språk. Bompenge entusiastene har tapt troverdighet. Nok er nok, folk er lei av eventyr om byfornyelse og bompenger.

Grensen er nådd. Og for dem som er trette og leie av utnyttelse nevnes noen partier som alle er imot bompenger:

«Nei til bompenger, By og land, Kystpartiet og Frp (hvis vi tør å stole på dem).

Godt valg!