Fra sidelinja:

«I Oslo er MDG snart jevnstore med Ap. Hvem så det komme?»

Det fins så mange slags partykillere. Googling for eksempel, hva er galt med en god, gammel uopplyst diskusjon?

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix 

Vel nok fins det en del historiefortellere som reiser rundt og tjener seg rike på å fortelle oss om hva fremtiden vil bringe, men de gjetter – som alle andre.

meninger

Men ingenting bidrar mer til å få fram tungsinnet i meg enn når folk kommer drassende med argumentet om «samfunnsøkonomisk lønnsomhet», da blir jeg sur og går hjem.

Jeg har all mulig respekt for faget samfunnsøkonomi, og analyser av lønnsomhet blir jo aldri galt å forsøke seg på, for all del. Analyser av samfunnsøkonomisk lønnsomhet er jo tross alt et steg opp fra lønnsomhetsberegninger per prosjekt.

At noen forsøker å se det større bildet, samspillet mellom mennesker og natur, og de lange perspektivene flere tiår fram i tid – Finansdepartementet krever 40 års horisont på samferdselsprosjekt – burde jo ikke være noe å bli sur og gå hjem for.


Fra sidelinja:

«Den systematiske skitkastingen mot politikerne som foregår er et fryktelig skue»

Vi må snakke om hvordan det politiske systemet kan invitere til større deltakelse, skriver Stein-Gunnar Bondevik


Problemet er hvordan argumentet brukes. For vi må være ærlige og si at enhver økonomisk beregning om fremtidig lønnsomhet har en stor, en veldig stor, ukjent faktor i seg – og det er nettopp framtida. Og den er det, så vidt meg bekjent, ingen som vet noe om. Ikke engang forskerne.

Vel nok fins det en del historiefortellere som reiser rundt og tjener seg rike på å fortelle oss om hva fremtiden vil bringe, men de gjetter – som alle andre.

En av disse heter Kjell Nordstrøm, en kul svenske som er litt av en powerpointer og en sabla god forteller. Han tok seg godt betalt for å komme til Næringslivsdagen i Tromsø for noen år siden, hvor han gjorde et hovedpoeng ut av at Kina aldri kommer til å bli en ledende teknologimakt, av en rekke årsaker som virket tilforlatelige.

Noen få år senere vet vi bedre, Nordstrøms gjetninger kunne knapt vært mer feil. Nå reiser han rundt og forteller at verden kommer til å bestå av noen få gigantbyer, landsbygda blir historie.

Vel, vi får se – det fins et par gode grunner til at landsbygda muligens har noe for seg, også i framtida. Mat, for eksempel.

Det er cirka 50 år siden de første pionerene satte ut den første laksen i vaklevorne merder av tre – ideen var å produsere fisken i fangenskap, fra smolt til ferdig produkt. Disse folkene var ukuelige optimister, ingenting kunne stoppe dem.

Men selv ikke Steinar Olaisen på Lovund eller Thor Mowinckel på Sotra hadde forestillingsevne til å se hvilket industrieventyr de skulle komme til å starte.

Ja, ikke engang i 2008, da verdien av oppdrettsfisken for første gang passerte verdien av villfisk, klarte vi å ane hvor dette skulle bære. Heller ikke i dag, selv om et ekspertutvalg for lengst har slått fast at verdien av sjømat kan femdobles de neste tiårene, klarer vi å ta innover oss konsekvensene og planlegge for det.

Stein Gunnar Bondevik  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Et annet eksempel, fra den store verden, er de politiske endringene vi nå ser. Nylig ble det avholdt et valg til EU-parlamentet, hvor den store overraskelsen var miljøpartienes enorme fremgang. De Grønne er Tysklands nest største parti. I Oslo ser vi nå et MDG som snart er jevnstort med Arbeiderpartiet. Hvem så det komme?

I USA var Donald Trumps presidentkandidatur en stående vits helt til han ble valgt. Da ble han en gåte, og er det fortsatt. I England var Nigel Farage en slags kultfigur, helt til den natta han snudde landet på hau og sørget for beslutningen om britenes exit fra EU.

Både Trump og folkeavstemningen om Brexit fant sted i 2016, uten at en eneste fremtidsanalyse fra 2014 hadde klart å forutse det.


Fra sidelinja:

«Superfolka som ikke fins»

Jeg har aldri likt å idolisere folk. Jeg deler gjerne ut ros for gode prestasjoner eller gjerninger, men får meg ikke til å legge meg ned og hylle folk grenseløst.


Et tredje eksempel er fra vårt nordlige forsvar, som raskt ble nedbygd etter murens fall og perestrojkaens mjuke sanger om fred og samhandel. Vi gikk fra å ha stående avdelinger over hele Nord-Norge, alltid beredt, til å være helt uforberedt med ei innkalling i året – hvilket betydde at vi hadde helt utrente styrker hvert år fra inntaket i juni til desember.

11. september – for øvrig nok en hendelse som ikke sto i noens manus – endret dette, vi skjønte at verden ikke var riktig så fredelig likevel.

På tross av det klarte forsvarssjef Sverre Diesen så sent som i 2006 å uttale, sikkert for å argumentere for flytting av enda flere kapasiteter fra nord til sør, at «trusselen fra Russland er neglisjerbar». Så feil kan man ta.

Som sagt, det er bra å forsøke å se noen skritt foran seg, det bør alle gjøre. Men det skal bare et par oppdagelser av nye medisiner til, utført av en med Singh eller Mohammed til etternavn, så må hele SSBs kost-nytteberegninger for innvandring rekalkuleres.

Så kom ikke her med analyser om hva som vil lønne seg i fremtiden og presenter dem som fakta, uansett hvor mange scenarioer som ligger til grunn.

Det er noe som heter «best guess». Av en årsak.