Selv om Jan Blomseth har fått det nøyaktig som han ville, ifølge partiprogrammet, spørs det likevel om han til syvende og sist er så fornøyd. Det er ikke bare stengte vinmonopol som gjør at champagnen ikke sprettes hos Nei Til Bompenger. Dette til tross for at de etter alle solemerker får en oppslutning som for et knapt år siden virket som en utopi.

Jeg må først bare nevne at denne kommentaren er skrevet før valgresultatet var endelig klart, og man skal derfor være forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner. Likevel er det noe vi vet med sikkerhet – nemlig at man ikke kommer til å få bompenger i Tromsø i overskuelig fremtid.

Selv om Blomseth har bidratt sterkt til dette, er det, pussig nok, andre som stikker av med mye av valggevinsten for det. Problemet med et «ensaksparti» er nettopp at hvis det man kjemper mot plutselig ikke er noen fare lenger, blir poenget med ens eksistens på sett og vis borte.

Det er dette Nei Til Bompenger (NTB) har fått føle effekten av i løpet av sommeren, hvor partiet på meningsmålingene har gått fra 14,4 til 7,9 prosentpoeng på bare én måned.

Alle som har fulgt Tour de France kjenner uttrykket «å rykke for tidlig». Med det menes det at noen setter i gang spurten så tidlig at konkurrentene rekker å omstille seg og hente ham inn igjen før mål. Selv om Nei Til Bompenger kommer til å gjøre et brakvalg, sitter man med følelsen av at resultatet kunne vært milevis bedre. Det som skulle blitt en sjokkseier på Champs-Élysées, ble i stedet en hederlig plassering.

Hadde bare valget kommet én måned tidligere, ville Blomseth utgjort en betydelig maktfaktor i Tromsø. Siste meningsmålinger tyder imidlertid på at de snarere blir et småirriterende, mellomstort parti som vil stikke kjepper i hjulene til ethvert forsøk på samarbeid fra de andre.

Man kan selvsagt ikke beskylde Blomseth for dårlig «timing», det var bare at bom-bevegelsen hadde fått så god vind i seilene, både i Bergen og Stavanger, at å vente med lanseringen ikke var noe alternativ. Problemet med det var at det politiske jordskjelvet monsteroppslutningen til bombevegelsen skapte, bidro til at ikke bare Frp, men også Ap og Høyre, havnet i panikkmodus.

Frp lagde noe tilnærmet regjeringskrise for å markere sitt bomstandpunkt. Alle regjeringspartiene ble sågar tvunget til å inngå et bompengeforlik, så sent som i august. Dette bidro til å snu skuta nasjonalt for partiet. For Tromsøs del ble det i samme slengen vedtatt en E8-bygging, som skulle vise å være en fin fjær for å vise handlekraft.

Gunnar Wilhelmsen (Ap) og Hans Petter Kvaal (H) ville ikke ha bompengesaken som hovedtema i valgkampen, og var raskt ute med å utsette hele diskusjonen. Resultatet i Tromsø ble derfor et løfte fra samtlige om at man ikke skulle starte med bompenger i nær fremtid. Og plutselig var ikke dette noen sentral sak i valget lokalt.

Tromsø Frp kjørte i tillegg i gang et tungt valgkampmaskineri, som det nystartede partiet til Blomseth ikke kunne matche. Målet var å få banket inn at «det var de som først var mot bompenger». Denne varte hele måneden før valget.

Der Frp i andre deler av landet trakk fram flyktningsaken i kampanjene, unnlot de å nevne dette i Tromsø. Sett utenfra, virket de nærmest monomant opptatt av å forhindre bompenger. Dette har, etter all sannsynlighet, betalt seg. Gradvis stoppet i alle fall lekkasjen av velgere over til Blomseth.

I likhet med NTB, sitter likevel Frp igjen som mellomfornøyde seierherrer. De har innkassert en foreløpig seier i bompengesaken, men har samtidig ikke noe valgresultat å sprette korkene for. Med mindre meningsmålingene den siste tiden skulle ha bommet med Trump-proporsjoner. Man ville nemlig forventet at de burde scoret mer på et ikke spesielt populært rød-rødt styre i Tromsø.

Et vikarierende mål for Jan Blomseth har selvsagt vært å påføre sitt eks-parti, Frp, et sviende nederlag. Ender han opp som større enn moderpartiet, er dette selvsagt en gigantseier, men de siste meningsmålingene tyder ikke på at så blir tilfelle. I praksis har han vel egentlig bare bidratt til å forhindre en blå maktovertakelse i byen, og det var kanskje ikke planen.

Som en gammel idrettshelt, antar jeg at Jan Blomseth, i ettertid, blir sittende og snakke om «det som kunne vært», hadde bare «timingen» vært annerledes.