Det er noe dypt fascinerende med å se valgsendinger. De som har slitt på meningsmålingene kan si at meningsmålinger er meningsmålinger, og nå kommer sannheten. Når tallene fra forhåndsstemmene kommer, og nederlaget kryper enda et hakk nærmere, smiler man tappert, og litt stivt, og sier at det er mye som fortsatt kan skje.

Når mye ikke skjer, og antall opptalte stemmer bikker 80 prosent, og det ikke lenger er mulig å dekke seg bak smil og håp om massive endringer, gjelder det fortsatt å nekte å erkjenne noe nederlag. Da er det nasjonale trender, ikke en selv det gjelder.

Og er det ikke nasjonale trender, er dette trender en har sett i Europa. Her har det nemlig vært jobbet kjempebra. For en gjeng vi har hatt i ryggen! Tommelen opp! Nedtur? Joa, muligens, ser den, men nå skal vi jobbe knallhardt mot stortingsvalget om to år. Motivasjonen er på topp!

For utenforstående, som ikke jobber i politikken, ser det hele ut som et surrealistisk Melodi Grand Prix-show der flere land hevder å ha vunnet konkurransen. Selv de som snublet på parketten, glemte teksten og spjæret kjolen og dressbuksa er kjempeglade og jublende fornøyde. En stund iallfall.

Årets kommunevalg har virkelig splintret opp norsk politikk slik vi kjenner den. I Tromsø er det for første gang ikke et eneste parti som trekker over 20 prosent av velgerne. Med en valgdeltagelse på litt over 60 prosent er hjemmesitterne dobbelt så mange som det største partiet.

Det største partiet er Arbeiderpartiet, etter det som er partiets svakeste kommunevalg i Tromsø noensinne, i det som er Aps svakeste kommunevalg i Nord-Norge noensinne, i det som er Aps svakeste valg i Norge noensinne. Likevel er det svært trolig at de får Gunnar Wilhelmsen som ordfører.

På borgerlig side er det fortsatt mulig å regne teori på et samarbeid. Men da må de ha med seg et obsternasig Sp, som gjør sitt beste kommunevalg i både nord og sør, godt hjulpet av en nasjonal trend der Trygve Slagsvold Vedum atter står frem som vinner, i sitt tredje valg på rad.

Skal Tromsø styres borgerlig, må Sp og Høyre bryte sitt valgløfte om å gå for en byvekstavtale, og dermed bompenger. For «Nei til bompenger i Tromsø» og Frp er det hundre prosent uaktuelt å samarbeide med noen som vil innføre utysket bompenger.

Det er også verdt å merke seg at samtlige regjeringsparti går tilbake i Tromsø, der de ironisk nok har sittet i opposisjon. Venstre er nå marginalisert til bare ett mandat, like mange som By og Landlista, og mindre enn den lille sekkeposten «andre».

Da står Tromsø kommune igjen med det mest sannsynlige scenariet, nemlig en rødgrønn koalisjon hvor Ap og et sterkt SV må søke støtte hos det samme obsternasige og seiersglade Sp. Det vil likevel ikke bli rent flertall, og da må enten MDG eller Rødt inn. Hvordan Sp og MDG (ulveelskere vs. ulvehatere, veganere vs. kjøttprodusenter, miljø-urbanister vs. dieseldrevne maskiner), eller Rødt og Sp, skal kunne samarbeide uten å fly i tottene på hverandre til det uutholdelige for minst én av dem, er ikke lett å se for seg.

Så det blir ikke kjedelig i tiden fremover, men det kommer til å bli enormt krevende forhandlinger over det ganske land, og definitivt her i Tromsø. Tapt stolthet og nyvunnen seiersrus skal forenes og et helt nytt politisk kart, med konstellasjoner vi aldri før har sett, skal skrus sammen.

De sverdslagene blir nok morsommere å se på og lese om, enn å være midt inni.