Fra sidelinja:

En samtidsmusikkelsker blir til

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik var på urfremføringen av Lasse Thoresens verk «Lyden av Arktis» denne uken, og har gjort seg noen tanker om samtidsmusikk.

MUSIKK: Spaltist Stein-Gunnar Bondevik (innfelt) skriver om sin opplevelse med stykket "Lyden av Arktis". Her er smeltende is fra isbreer som kalver ut i Kongsfjorden ved Ny-Ålesund på Svalbard.  Foto: Illustrasjonsfoto: Are Føli / NTB scanpix

meninger

Det nærmeste jeg kom samtidsmusikk var da jeg mistet trommestikkene eller røk en gitarstreng. Samtidsmusikk har på en måte aldri vært min greie.

Det er ikke min feil, jeg vokste opp i et hjem som riktignok var møblert, men som på ingen måte kan sies å ha vært dominert av Arne Nordheims komposisjoner i kassettspilleren.

Jeg kan smått huske hoderystende foreldre, i den tiden vi bare hadde den ene kanalen, som avskrev hver eneste åttendedel fra samtidskomponistens hånd som det reneste makkverk, oftest omtalt med samlebetegnelsen «pling plong».

Da vi endelig fikk bil med kassettspiller, det var en Opel Rekord 1978-modell, kjøpte faren min tre lyseblå kassetter med svensktopplåter. Det var liksom beholdningen. I tillegg var der et trekkspill i sving i heimen, og på det spilte han stort sett «Drømmen om Elin», mens han så på min mor, som heter Gerd Signe.

Så noe musikk var det altså, sikkert utslagsgivende for at jeg begynte å spille trommer i korps, kor og band, og senere torader i spellemannslag, og litt gitar i andre gode lag.

Men det nærmeste jeg kom samtidsmusikk, eller det jeg trodde var samtidsmusikk, var da jeg mistet trommestikkene eller røk en gitarstreng.

Men, som sagt, det er altså ikke min feil, det er opphavets ansvar. Derfor er det ikke rart at det var først denne uken jeg kom meg på en konsert med samtidsmusikk. Da var det duket for urfremføring av Lasse Thoresens verk «Lyden av Arktis», et bestillingsverk i anledning Arktisk Filharmoni sitt tiårsjubileum.

Jeg var der av ymse årsaker, og tenkte muligens – jeg vet fortsatt ikke helt hva eller hvordan jeg tenkte – i mitt stille sinn at jeg i alle fall fikk ta meg et glass hvitvin på mottakelsen. Enkel fyr fra landet. Denne Lasse Thoresen, som jeg selvsagt ikke hadde fått med meg før i går, er jo ingen hvem som helst.

Han blir omtalt som den mest betydningsfulle nålevende norske komponisten, og det skrives om ham at «Lasse Thoresen har siden 1985 benyttet mikrotonale prinsipper i flere av sine verk. Hans tilnærming til instrumentasjon inkluderer trekk fra konkret musikk».

Konkret musikk, altså. Mikrotonale prinsipper siden 1985…hm, det var vel det året det var ski-vm i Seefeld og Ove Aunli gjorde en bra figur, synes jeg å minne.

Som man skjønner, det var et i særklasse utrent øre som satte seg til i trange stoler på Kulturhuset denne tirsdagskvelden. Det hele begynte litt uventet, for orkesteret lagde lyden av det forblåste Arktis med stemmene sine. Det var en fiffig detalj, og jeg spisset de ørene man tross alt har.

Deretter bar det over i det mer forventede – slik jeg har blitt opplært til å oppfatte samtidsmusikken – en kaskade av lyd og effekter, i tilsynelatende disharmoni og fullstendig uten en hørbar melodilinje.

Jeg er jo svak for melodilinjer, så her kunne jeg falt av, funnet fram telefonen og tenkt at selv om jeg har slanket meg blir jeg aldri så smal som dette.

Men jeg gjorde ikke det, jeg forbannet meg på at jeg skulle holde ørene og sansene åpne, lytt, lytt, lytt, gutt, kanskje det er noe der. Denne tilnærmingen kan muligens ha hatt sammenheng med at jeg satt sammen med deler av administrasjonen i Arktisk Filharmoni.

Dessuten sa far min alltid at har du blitt med på noe, så må du være med. Så jeg holdt ørene åpne og lot det stå til.

Selv om jeg er en språkinteressert mann, har jeg på ingen måte et begrepsapparat tilstrekkelig til å beskrive hva som deretter skjedde.

Men det ble en fantastisk opplevelse, han Lasse tok oss inn i et univers som jeg ikke visste eksisterte, hans musikalske måte å uttrykke isbreens kalving på, reinens brunstbrøl, joikens kraft, folkemusikkens driv, nordlysets smektende fargespill, naturens tilblivelse, storhet og sårbarhet – det ble helt vilt mektig.

Verket var over like mektig som det begynte, enda starten var stillhet og slutten var massiv. Selv etter at folk hadde klappet i ett minutt, spurte jeg min sidekvinne, som et lite barn: E det slutt? Hun svarte vennlig, men overbærende: Ja, nå er det slutt.

Jeg følte meg liten, nyfrelst, elitistisk og håpløst provinsiell på en gang; jeg hadde vært på Lasse Thoresen-konsert, og digget det.

Som en avsluttende tanke etter en slik opplevelse: Vi som var der var vitne til en framførelse, en utøvelse av kunst og en traktering av instrument på et svimlende høyt nivå.

Det er nesten utenkelig at alt det vi hørte skulle kunne nedfelles som et språk, som noter, og nesten enda mer ufattbart at noen skulle makte å lese det.

Hva betyr det egentlig, for det folket som klorer seg fast i det kalde mørket her nord, å ha slike kunstnere i vår midte, som besitter og formidler et nivå og en ekspertise som er helt, helt der oppe?

Som viser oss andre hva som går an, hva som er mulig? Jeg tenker at det betyr alt. Og at det gjelder å holde ørene åpne.