Banken blir rikere. Tromsø blir fattigere

Er det slik at den vesle butikken har vært til irritasjon for Sparebanken? Et støvete antikvariat rett i pengemaktas umiddelbare nærhet? Fysjom!
meninger

Adolf Thomsens gate er ikke akkurat Tromsøs lengste gate, men består av en vel 110 meter lang veistubb mellom Fredrik Langes gate og Bankgata bak Rødbanken, som de fleste kaller Sparebanken Nord-Norges hovedkvarter i Storgata for. Her hadde en av Tromsøs absolutte beste butikker tilholdssted, nemlig Septentria antikvariat. Ikke akkurat en butikk du oppdaget uten å aktivt lete etter den, perfekt lokalisert i et av Tromsøs fåtallige smug som den var, men hadde du først vært innom, kunne det garanteres at du kom igjen.

Ronny Bratten  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Antikvariatet besto av et lite lokale over to etasjer, fylt fra vegg til tak med bokhyller og bøker, satt opp så tett som overhodet mulig. Når du steg inn, slo den herlige lukta av gamle boksider, slitte læromslag og tilårskommen plastikk mot deg. Her fant du alt fra Morgan Kane til Lenin, fra polarlitteratur til Karin Fossum, fra memoarene til Jo Benkow til tyske turistbrosjyrer om bilferie på åttitallet. Uansett om du hadde brennende interesse for et smalt fagfelt, eller bare på utkikk etter rimelig underholdningslektyre, var Septentria stedet for deg.

Bak døra satt innehaver Jan Erik Stensgård ved sin faste plass og stakk hodet ut mellom stabler av bøker. Her var det ikke snakk om aggressivt salgsmas og pushing av bestselgere, men hadde du et spørsmål om utvalget hans, kunne du svelge Plumbo på at han hadde svar på rede fot. Jeg skal dessverre ikke påstå at jeg var en ukentlig kunde på Septentria, men det hendte fra tid til annen at jeg stakk innom. Senest i sommer tok jeg turen sammen med en kamerat, som var på jakt etter norsk litteratur oversatt til russisk. Hadde Stensgård noe sånt? Nei, det hadde han dessverre ikke, men som han sa: Pomorutgaven av magasinet Ottar (nr. 4/92) ble i sin tid oversatt til russisk, om det kunne være av interesse?


Må kaste 40.000 bøker: – Det er som å kaste vekk sitt livsverk

For knapt ei uke siden fikk Jan-Erik Stensgård (68) sjokkbeskjeden om at Septentria Antikvariat i den gamle murgården måtte tømmes. Torsdag kvittet han seg med 40.000 bøker.


Slike kunnskaper kan ikke kjøpes for penger: Kun et langt liv med brennende faginteresse og nær fotografisk hukommelse ligger til grunn for denne typen butikkdrift. Septentria antikvariat er nå historie. Ikke fordi Stensgård ikke lenger gadd drive butikken, men fordi bygget han holdt til i, har utviklet sprekker i muren. Huseier hevder årsaken til skadene er Sparebanken Nord-Norges gigantbyggeprosjekt i Rødbanken, noe banken har benektet. Nylig kom beskjeden fra banken om at de skal grave opp Adolf Thomsens gate. Bygningen som huset Septentria, tåler ikke ytterligere bevegelser uten sikring, og dermed måtte antikvariatet avvikles på få dagers varsel. Stensgård fikk avholde et svært kortvarig opphørssalg, noen bøker ble gitt bort – og resten måtte kastes.

Sparebanken Nord-Norge pleide å gå sånn høvelig godt rundt: I 2011 ble det for eksempel nesten 400 millioner i overskudd. Så kom trønderen Jan-Frode Janson inn med en kremmerånd av en annen verden. I fjor ble overskuddet nesten 2 milliarder kroner – sånn cirka tilsvarende den samlede inntekten fra innbyggerne i en middels nordnorsk kommune, for å visualisere hvor stor summen faktisk er.

Den nye konsernsjefen, Petter Høiseth, er fra Tromsø, og har sikkert ambisjoner om å fortsette bankens kometaktige vekst. Den nye Rødbanken er snart ferdig og skal inneholde restauranter med alle slags herligheter. Når herværende avis spurte konsernsjef Høiseth om hvordan de kunne bistå antikvariatet i dens vanskelige situasjon, var imidlertid svaret av det kjøleskapskalde slaget: «Vi kan ikke ta ansvar for noe vi ikke er ansvarlig for.» Petter Høiseth er en begavet jurist og det kan sikkert diskuteres i hvilken grad banken har noe ansvar ovenfor setningsskader i nærliggende bebyggelse, selv om det etter sigende foreligger takstrapporter som fastslår årsakssammenheng.


Murhuset slår sprekker – nå frykter Jan Erik at han må kaste flere tusen bøker

Fredag kom sjokkbeskjeden for Jan Erik Stensgård (68) som driver Septentria Antikvariat i den gamle murgården. Innen torsdag må huset være tømt for bøker.


Uavhengig av ansvarsforholdet, hvor vanskelig kunne det være for den allmektige banken å rekke ut ei hånd til en uheldig nabo? Hvor kult hadde det ikke vært om banken hadde stilt lagerrom til antikvariatets disposisjon, eller utsatt byggearbeidene såpass lenge at Stensgård ikke behøvde å kaste 40.000 bøker? Det hadde kostet så lite og betydd så mye, både for Stensgård og byen.

Eller er det snarere slik at den vesle butikken har vært til irritasjon for Sparebanken? Et støvete antikvariat rett i pengemaktas umiddelbare nærhet? Fysjom! Her har man lagt ned betydelige ressurser i å skape et blankskurt utstillingsvindu for nordnorsk kapital, med rød løper for næringslivet og fancy uteservering med bobler og hveteøl. Da kan man ikke la små enmannsbutikker uten millionoverskudd og kjedetilhørighet ligge midt i glaninga og forstyrre idyllen. Det blir ikke milliarder på bok av å selge brukte bøker, hvor innehaveren sirlig har ført opp prisen med blyant på omslaget.

Septentria antikvariat er borte for alltid. 40.000 brukte bøker er på tur inn i gjenvinningsanleggenes helvetesild, og Jan Erik Stensgårds nær leksikale kunnskap er ikke lenger tilgjengelig for allmennheten. Men pytt sann, Sparebanken tar jo samfunnsansvar på så mange måter: De støtter kultur og idrett og deler ut til gode formål for store og små. Bare ikke der det ikke gir noen markedsføringsverdi.

Nå slipper konsernsjefen å se unyttige ting som gamle bøker når han stikker hodet ut av sitt nyvaskede kontorvindu. Banken blir stadig rikere. Men Tromsø er blitt en litt fattigere by.