Kommentaren:

Når bruden sminkes for kraftig

Senterpartiet har sopt gulvet med de andre partiene i Nord-Norge under årets kommune- og fylkestingsvalg. Det er nå problemene begynner – når alle løftene som ble gitt under frieriet skal innfris.
meninger

Med 24,1 prosentpoeng i Troms og Finnmark har Sp seilt opp som det nest største partiet i nord. Men med størrelse kommer forventninger. Løftet om at regionprosessen skal reverseres, klang godt, særlig i Finnmark, noe som gjorde at Sp sågar klarte å passere Ap i både Båtsfjord og Nordkapp kommune.

I sistnevnte ble Sp imidlertid passert av SV igjen, som gjorde et særdeles sterkt valg takket være motstand mot kommersialiseringa av Nordkapplatået, i tillegg til regionreformen.

Hvis man tar med at Ap i siste liten snudde og sa at de også var for reversering, «er fordelinga av mandater 39/18 i favør partier som har garantert oppheving av tvangssammenslåinga», hevder Kirsti Bergstø i SV. «Nå skal den iverksettes», melder hun i et debattinnlegg i iTromsø 16. september. Signalene er så klare at det bare burde være å putte ballen i det åpne målet, ifølge henne.

Førstekandidat i Senterpartiet i Troms og Finnmark, Ivar B. Prestbakmo, som hele tiden har lovet reversering, har siden valget ikke vært fullt så bombastisk. Han har foreslått en ny folkeavstemning i Troms og Finnmark på om fylkessammenslåingen skal reverseres eller ei. Denne vil han eventuelt ha i forbindelse med stortingsvalget i 2021. Reaksjonene har ikke latt vente på seg.

Mye tyder på at hvetebrødsdagene er over for Senterpartiet. Der jubelen sto i taket for bare en uke siden, kommer nå fy-ropene blant mange av dem som opprinnelig støttet dem.


Disse kan styre det nye storfylket

Dersom Ap og Sp velger å samarbeide på fylkesnivå, trenger de bare å få med seg ett parti til for å få flertall.


Protestorganisasjonene For Finnmark og For Troms kritiserer forslaget voldsomt. Ikke bare vil det, ifølge dem, være med å undergrave folkeavstemningen de var med å kjempe fram i 2018, Troms har også mer enn dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, og motstanden her er på ingen måte selvskreven. Derfor frykter protestorganisasjonene at utfallet av et slikt valg fort kan vise seg å bli et positivt resultat, med henhold til sammenslåing.

Kirsti Bergstø i SV er enig med dem i at en folkeavstemning er unødvendig, ettersom folkeavstemningen Finnmark fylkeskommune arrangerte viste slikt et overveldende resultat. «Ei folkeavstemning til vil jo bli en absurd omkamp på vegne av tilhengerne av tvangssammenslåinga. Det er høyst merkelig om Sp og Ap går for det», hevder hun. Leder i Troms Arbeiderparti, Bjørn Inge Mo, er åpen for forslaget fra Prestbakmo. Finnmark Ap har imidlertid avvist det kontant.

Problemet for Prestbakmo er for det første at avstemningen i 2018 ikke har noen legitimitet på Stortinget, hvor slike beslutninger faktisk tas. Den ble iverksatt av fylkeskommunen, som i utgangspunktet var trygt plassert på nei-siden, og selv om avstemningen fikk en overveldende 87 prosent overvekt mot sammenslåing, er det lite som tilsier at man bare bør godta slike «bestillingsverk». Da ville man åpne for særdeles snodige presedenser, og få demokratiske prosesser som minner om enkelte land i Afrika. Vi er sterkt kritiske hvis demokratiske prosesser foregår på en slik måte i Liberia, så hvorfor skal vi plutselig godta det i Nord-Norge.

Bergstøs konklusjon om at man nå har 39/18-flertall mot i fylkestinget, er også en sannhet med visse modifikasjoner. Til tross for Jonas Gahr Støres valgflesk rundt dette, noen uker før valget, er partiet svært delt i synet på saken. Partiet er fortsatt størst i storfylket, og at alle de 24,9 prosentene som støttet dem er mot sammenslåing, stemmer på ingen måte. Troms Ap og Finnmark Ap har vært rake motpoler i forhandlingene.


Her er resultatet fra fylkestingsvalget

Alle ni kandidater på «fast plass» fra Tromsø er kommet inn på fylkestinget. Finnmarks Tarjei Jensen Bech (Ap) har fått 2499 personstemmer og rykker opp fra tredje- til andreplass.


Selvsagt er det en fare for at systemet har fått satt seg innen valget i 2021, og at den hylende skepsisen plutselig ikke er så sterk lenger. For ikke snakke om at det vil være forferdelig upraktisk å plutselig måtte gå tilbake på alle sammenslåingsprosessene man faktisk har gjennomført.

Men dette betyr ikke at man bør hoppe bukk over vanlige, demokratiske prosesser. Jeg støtter derfor Prestbakmos syn om en folkeavstemning i 2021, selv om jeg innbiller meg at den ikke kommer til å ende helt slik han ønsker seg.