Fra sidelinja

Derfor sier jeg ja til EU

De overliggende årsakene til min helt private lille snuoperasjon er ganske enkle:

Nei-flertall: Nei-siden vant fram under avstemmingen i 1994. Bildet er fra AUFs sommerleir samme år.   Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

meninger

Det var på det norske generalkonsulatet i Minneapolis at jeg fikk den ville ideen. Stemmesedlene til det norske EU-valget, det var noen enkle hvite lapper med enten Nei eller Ja på, lå stablet borte ved vinduet i 18. etasje i Foshay Tower i sentrum.

Ideen var å legge en nei-stemme i konvolutten, og kaste hele ja-bunken ut av vinduet. Det kunne blitt en fin nyhetssak – hundrevis av norskamerikanere sto på gata og klødde seg i hodet etter å ha fått en hvit lapp fra himmelen der det sto Ja.

Stein Gunnar Bondevik  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Jeg endte med å stemme nei, men lot ja-lappene ligge. Man er jo ikke kriminell.

Nå, 25 år etter, ville jeg stemt ja. Det koster å si det, særlig siden min gode far stemmer Sp med sammenbitte tenner og har lagt ned forbud mot diskusjon av saken i familien. Mitt 1994-nei kom fra magen. Dagens ja kommer for så vidt fra magen det også, men hodet er konsultert. De overliggende årsakene til min helt private lille snuoperasjon er ganske enkle:

For det første at livet på jorda trues av menneskelige aktiviteter, både i form av utslipp til luft og til vann, og det fins ikke tilstrekkelige nasjonale løsninger på dette; bare internasjonalt forpliktende samarbeid kan endre dette fort nok. Per i dag fins det ingen land eller mellomstatlige samarbeid som har mer kraft og større ambisjoner på dette området enn EU.

For det andre fremstår EU i økende grad som en avgjørende økonomisk og sikkerhetspolitisk allianse i en verden som har blitt mer usikker, hvor vi blant annet daglig påvirkes av handelskrigen mellom USA og Kina. Sistnevnte fremstår stadig mer selvsikker og offensiv på den internasjonale arenaen, hvor EU er en av få allianser som bokser i samme vektklasse. Samtidig sprer Trump – med brorparten av folket i ryggen, vi må ikke glemme det – usikkerhet rundt landets reelle vilje til å stå ved sine forpliktelser.

Alt dette skjer mens bjørnen i øst viser at det er liv i en gammel skrott. Med et slikt bakteppe føles det ingenlunde trygt å skulle sitte alene uten sterke, forpliktende allianser. Dette er ikke et innlegg i disfavør av vår tilknytning til NATO, men Trump har gjentatte ganger vist at han er villig til å sette ting på spissen også i denne sammenheng, og da er det viktig for oss at vi oppfatter at intet er hogd i stein, slik at vi ikke luller oss i søvn i ei skute som er i drift. Et lite land, men med store strategiske ressurser, trenger venner og sterke forankringspunkt. EU tilbyr dette.

Klima og sikkerhetspolitikk, det er for meg det viktigste, og det som i grunnen trumfer alt annet. Fins det noe mer grunnleggende for vår eksistens enn trygghet, ren luft og rent vann? Alt annet, også matproduksjon, bygger på disse pilarene. Når grunnvollen er satt så kraftig i spill som vi nå ser, hvorfor diskuteres det ikke reelle løsninger?

Når vi ser en verden som i økende grad domineres av stormakter med ikke-demokratiske element i sin ledelse, hvorfor søker vi ikke sammen med våre aller nærmeste, de som tenker som oss, handler som oss og ønsker å virke sammen med oss? Og som gir oss den kraften vi faktisk trenger for å få gjennomført noe.

Jeg vet selvsagt at stadige meningsmålinger viser nedslående resultat for ja-siden, og jeg kan skjønne både de enkeltpersoner som ser en for kraftig motbakke, og de parti som av taktiske årsaker ikke ser seg tjent med å knytte seg opp mot en tapt sak. Men vi som ikke er redd for motbakker, eller står på valg og trenger å gjøre oss lekre for både europeere og nordboere, vi både kan og bør ta opp denne ballen og begynne å diskutere den i åpne fora igjen, fordi EU fremstår som en meget opplagt kandidat til å bidra til å løse våre aller, aller største problem.

Det kan være lurt å gå fram stegvis i hodet. Da vil jeg si: Glem de forskrudde agurkene, glem EU-sanden på lekeplassene, glem direktivene som med jevne mellomrom skaper bruduljer i kommentariatet, glem avstanden til Brussel, glem språk- og kulturforskjellene, glem at vi er med uten å være med – alt dette kan vi leve med, alt dette overlever vi. Vi vet det, for slik har det vært i 25 år, og vi har i denne perioden bygd mer rikdom og velstand enn noen gang i dette landet. Mer enn vi trenger, for å si det rett ut.

Vi må se forbi de små farene og gå på jakt etter det som virkelig truer. Om noen mener at et oppløst EU, med 50 europeiske småstater, gir oss en tryggere verden og bedre klimaløsninger, er jeg interessert i å høre hva resonnementet er. Jeg mener norsk EU-medlemskap er det beste utgangspunktet vi kan skaffe oss når vi skal gyve løs på de store spørsmålene.

Sånn – der ble jeg arveløs.