Det var Rødt-leder Bjørnar Moxnes som løftet den advarende pekefingeren med det alarmerende budskapet fredags morgen, under programmet Politisk kvarter.

Det var et potensielt samarbeid mellom Ap og MDG som hadde skapt trusselbildet i hodet på Moxnes. Advarslene mot en potensiell revolusjon hadde han kommet med i det nøytrale organet Klassekampen tidligere i uka.

Man skal selvsagt følge med, og ta det på det dypeste alvor, når Klassekampen formidler advarsler fra en Rødt-leder, om gateopptøyer og et folkelig raseri, enn si revolusjon. De vet saktens hva de snakker om. Moxnes liker dog ikke å bli kalt kommunist, og sier at Rødt ikke forfekter kommunisme, «but if it walks like a duck, talks like a duck and you vedtar on your fucking’s landsmøte that you are a duck, you might faktisk be a duck».

Rødt sier de er et miljøparti, og hvis miljøpartiene i Norge først og fremst ønsker å gjøre noe med miljøet, burde de heller begynne å heie på hverandre, snarere enn å bedrive politisk kannibalisme seg imellom. For det er nok å ta tak i, foran å skremme folk med hvor forferdelig det blir om de andre som forfekter faktisk miljøpolitikk får mer makt. MDG er for øvrig syndere i samme øvelse, med sine advarsler mot andre partier med grønt budskap.

Det er mye man kan si om advarslene fra Moxnes, men det mest bisarre med utsagnet er den selvutslettende, elendige timingen i utspillet. For samme uke som han velger å true folk med gateopptøyer og rasende folk i gatene, blant annet som følge av motstand mot å betale bompenger, pågår det allerede et opprør rett utenfor vinduet.

De eneste gateopptøyene vi ser i inneværende døgn er nemlig i motsatt ende av skalaen, og det er fra ei gruppe mennesker som føler klimatruslene betydelig mer presserende enn en rasering av egen privatøkonomi. I 150 land og over 2600 byer deltok det denne fredagen millioner av ungdommer i verdens største klimastreik noensinne. Bare i USA og Tyskland var det på forhånd varslet 1200 enkeltstående arrangement.

Hashtaggen #ClimaStrike tapetserer Twitter, og engasjementet er massivt. Det er ikke lenger mulig å feie dette under teppet som noe fjernt hippieopplegg frontet av ei svensk jente med issues. Den hersketeknikken preller av som vann på et gigantisk oljeflak. Dette er reelle opptøyer, men fredelige, skikkelige og samkjørte opptøyer på kryss av parti- og landegrenser. For en felles sak.

Jeg liker å tro på Norge som et land med høyt allmennkunnskapsnivå, men det kan være farlig å være for nasjonalt selvnytende og optimistisk. I en massiv undersøkelse fra det britiske opinionsbyrået YouGov, som ble publisert denne uken, scorer Norge forstemmende høyt når det gjelder andelen av befolkningen som benekter at menneskelig aktivitet har noe som helst med klimaendringene å gjøre. Kun USA og Saudi-Arabia scorer høyere.

Det har selvsagt med olje å gjøre, og nettopp oljen er stadig gjenstand for debatt når det kommer til miljøspørsmål. Den gjengse retorikken fra fornektere er at oljen bygde velferdsstaten vår, og at skepsis mot bransjen, og hvordan og når den skal avvikles, dermed er et indirekte angrep på mer eller mindre all velferd i Norge.

Det er ingen oppegående folk som mener ansatte i petroleumsindustrien bør skjemmes av jobben sin eller at de ikke har grunn til å være stolte av jobben de gjør. At olje har vært økonomisk enormt viktig for landet er også en objektiv sannhet. Likevel ble det i slutten av forrige uke startet en kampanje på Facebook, der oljeabeidere oppdaterte profilene sine med «Stolt oljearbeider».

Mantraet er å vise stolthet over jobben sin, og det er det selvsagt lett å nikke samtykkende til. For de gjør en reell og viktig jobb. Og jeg er selv forbruker av både diesel, bensin og en oljesmurt velferdsstat, så jeg trykker mer enn gjerne «liker» på dette.

Likevel har denne kampanjen gått inn i det absurde, med gjentagende utsagn om at de overhodet ikke skjemmes over jobben sin. Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp) tråkket sågar støttende til med utsagnet «Det er ingen grunn til å gå på jobb og skjemmes. Det er kun én ting som gjelder: Gå på jobb og vær stolte», uttalte han til NRK.

Det må være en slags rekord i stråmannsargumentasjon, eller stråmannskampanje, der man først konstruerer opp et problem, og deretter angriper det med fynd og klem. Her er det åpenbart klimahysterikere som får pang på pungen for at de angivelig har bedt oljearbeidere om å skjemmes. Hvem som har sagt at de bør skjemmes, og når de skal ha sagt det, vites derimot ikke. Kanskje fordi det ikke er en reell oppfatning blant folk heller.

Å frita Norge for alt ansvar, for at vi er så små ubetydelige, er også en farlig øvelse. Hver og én av oss kan til enhver tid si at ingenting nytter om ikke alle i Kina er med og drar lasset. Å bagatellisere vår egen rolle er derfor det enkleste å gjøre.

Man trenger heller ikke skjemmes om man mener vi står foran enorme miljørelaterte utfordringer i årene fremover. Som vi gjør. I en deprimerende artikkel i The Guardian torsdag, om den stadige svekkelsen av det biologiske mangfoldet på jorda, blir det tegnet et dystert bilde av virkeligheten.

Siden 1970 har menneskelig aktivitet ødelagt skog, savanner, og kompliserte økosystemer i et skremmende tempo. En halv million arter planter, fugler og dyr, og en halv million insektarter, har gått fra status bærekraftig til kraftig utrydningstruet. I tillegg kommer plast i havet, uren luft i byene og matmangel i den tredje verden, parallelt med enorme berg av mat som kastes i den rike delen av verden. Man kan gråte av mindre.

Artikkelen er skrevet av den 71-årige vitenskapsmannen Sir Robert Watson. Han har doktorgrad i kjemi og har jobbet med klimaspørsmål for Det hvite hus, NASA, Verdensbanken m.fl. I perioden 1997-2002 ledet han FNs klimapanel og han har mottatt en rekke utmerkelser for sin forskning. Det er ikke en populistisk sullik med aparte teorier vi snakker om.

Den gamle, kloke mannen avslutter artikkelen med å utvise litt optimisme. Løsningen han håper å skimte langt inn i krystallkula er ungdommen, de som går ut i gatene og streiker. De som stiller myndighetene til veggs og forlanger action. Det er denne gjengen man bør rette blikket mot nå, om man frykter opptøyer i gatene i årene fremover.