Først fikk han Dronningen med på å suspendere Underhuset, det britiske parlamentet, i fem uker til 14. oktober, for at hun skal ha trontalen sin denne dagen. Det gjorde at folket tok til gatene og protesterte mot dette. Både de som er for og de som er mot brexit gjorde felles sak. Alle ville ha demokrati, viste det seg.
Nå nettopp svarte parlamentet selv på tiltale ved å sette deres egen regjering på sidelinja. De tok over dagsordenen og vedtok at de ikke ville ha en hard brexit som Boris drømmer om. Dette er utfordrende, rent konstitusjonelt. Speakeren, møtelederen (Bercow), i Underhuset aksepterte at parlamentet diskuterte saken uten at regjeringen hadde fremmet et eget forslag i saken.
Konstitusjonen i Storbritannia sier nemlig at regjeringen skal legge fram forslag til Underhuset (Commons) som i sin tur kan godta eller vrake dem. Skifte ut regjering kan Underhuset også gjøre, om de er misfornøyde med den sittende.
Derfor, det eneste Boris kan svare med nå er nyvalg, etter at mer enn tyve av hans egne hoppet av karusellen hans nylig. Underhuset krever nå en avtale med EU på plass, en tollunion, og ikke en brå utgang av EU av hensyn til bedrifter og folk i landet. De vil heller ikke ha endeløse trailerkøer med mat som står og råtner på grensene. Selv tilgangen til nødvendige medisiner kan komme i spill. Et monster av et nytt tollvesen må på plass osv. Det snakkes allerede om matrasjoneringer som de sist hadde under krigen.
Det britiske Underhuset har nå hatt et utall møter om hvordan de skulle levere på utgangen av EU. Folket stemte, som en vet, for dette med knapt flertall i 2016. De har også hele tre ganger stemt ned et avtaleutkast laget av den forrige statsministeren, Theresa May, for utgangen av Den Europeiske Unionen.
Derfor fins det ikke et flertall for noe som helst der i huset. Uansett hvilke forslag som kommer på bordet, får det ikke flertall. Politikerne klarer ikke å gjøre det folket har bedt dem om, og hele saken har gjort parlamentet om til et rent sirkus.
Slik går det om en prøver å hente fortiden tilbake. Europa før EU finnes ikke lenger. De massive tollmurene er revet ved det frie markedet uten toll i EU. Det britene prøver på nå er å skru klokka tilbake til et Europa som bare fantes før 1972 da de ble medlemmer der. Det var et Europa med massive tollmurer og hvor tusenlappene i tollpapirene ga raskere adgang til markedene.
Termodynamikkens andre hovedsetning viser dette klart. Tiden går bare én vei. Et stekt egg kan med andre ord ikke gjøres ustekt igjen. Labour med Jeremy Corbyn, deres omstridte og upopulære leder som få briter vil ha til statsminister, vil ha et nyvalg for eventuelt å fjerne Boris Johnson, men når? Det vet vi ikke per dags dato. Det kreves to tredjedelers flertall i Underhuset for et nyvalg. Det betyr at Labour må være med på det selv om meningsmålingene deres ikke peker oppover for tiden.
Kan så dette spillet til Boris føre fram? Det kan det neppe. Da må han stå oppreist i denne stormen. Han må også vinne tilbake den tilliten han har mistet de seks ukene han har sittet i stolen sin. Underhuset ser i økende grad på ham som en ren juksemaker. Det skader en statsminister å tape avstemninger i Underhuset. Theresa May gjorde det og måtte gå av. Hva med Boris?
Ellers vet vi at skottene ikke vil ut av EU. Stemmetallene i nord var overbevisende under folkeavstemningen. Det samme må sies om Nord-Irland som slett ikke vil ha en hard grense mot EU midt inne på den Irske øya som de deler med republikken Irland i sør. En såkalt «backstop» (fra Cricket). De er i dag fulle medlemmer av EU.
Hva med Norge da? Storbritannia er vår viktigste handelspartner, og vi selger mye varer den veien. Vil dette ha noe å si for økonomien vår, eller hele verdenshandelen for den saks skyld? Hva med EU selv? De må straffe Storbritannia for å unngå at andre velger samme vei. Derfor blir det neppe noen avtale som politikerne i landet ute på øyene i havet liker, og vil stemme for.
Nå tvinges imidlertid Storbritannia til å velge den avtalen EU vil gi dem. Eller ikke å forlate unionen i det hele tatt. I den forbindelse kan det da bli en ny folkeavstemning som kan snu opp ned på den gamle beslutningen fra folket i 2016. Og vi er like langt igjen.
Som en ser. Valg er heftige greier i et demokrati. Ikke bare i lille Tromsø.