iTromsø mener

En ærlig og rakrygget politiker

Det er ikke vanlig kost å se og høre lokalpolitikere være så kritisk til eget partis sentralmakt, og i særdeleshet når de sitter på statsministeren.
meninger

I ukene etter valget har det vært mye intern oppvask hos partiene som satt tilbake med de mest skuffende resultatene. På nasjonalt plan er det særlig i Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet selvpiskingen har vært hardest, mens Venstre har prøvd å tåkelegge problemene med å krangle internt og eksternt.

I Arbeiderpartiet har de denne uken avholdt landsstyremøte, der man har forsøkt å børste av seg den verste skuffelsen, mens man har prøvd å meisle ut en kurs fremover som skal kunne lokke tilbake velgere til gamle høyder.

I Tromsø har det også vært tid for selvransakelse blant flere av partiene. Selv om alt tyder på at Gunnar Wilhelmsen og Ap blir sittende videre med ordføreren, vil det være et vingeklippet Ap, som med sitt dårligste valg på over 75 år er kraftig redusert. Å beholde ordføreren er derfor en fattig trøst, men en trøst åkkesom. Symbolmakten i å ha ordføreren i Nord-Norges største by er ikke uvesentlig, ikke minst sett fra Youngstorget.

For Tromsø Høyre har valget vært en gedigen nedtur. For åtte år siden gjorde de et jordskjelv, og sopte inn hele 36 prosent av stemmene. Frontfigur Jens Johan Hjort var en god velgermagnet, i kombinasjon med styringsslitasje hos Ap. Foran valget i 2015 kollapset de på oppløpssiden, der et mislykket kupp fra Hjort splittet partiet og etterlot dem med en 23 år gammel, og temmelig ukjent, kandidat i Kristian Støback Wilhelmsen.

På vei inn i årets valg var nok en gang Jens Johan Hjort som skulle samle troppene, men igjen falt han partiet i ryggen og trakk seg på oppløpssiden. Mens opplagte, tiltrodde, profilerte og dyktige kandidater som Erlend Svardal Bøe og Anne Berit Figenschau ikke ville stille, de så muligens hvor det bar, falt valget noe overraskende på Hans Petter Kvaal.

Dette ble heller ikke noen suksess, og selv om Kvaal ikke begikk noen blemmer eller tabbet seg ut i valgkampen, er det vanskelig å si at han ga Høyre noe ekstra. Men svarene er selvsagt mye mer komplekse enn bare deres ordførerkandidat. Det var mye som sviktet for Høyre under årets valg.

I et slikt klima er det lett å peke rundt seg og begrunne egen tilbakegang og egne nederlag med eksterne og fjerne forklaringer. Å ta selvkritikk og innrømme konkrete feil er ikke hverdagskost i politikken, verken nasjonalt eller lokalt. Derfor er det befriende når partiets gruppeleder Erlend Svardal Bøe nå peker på alt som gikk galt, uten synlige forsøk på bortforklaringer eller tåkete pjatt.

«Vi hadde et kjempeutgangspunkt for å gjøre et godt valg. I april for halvannet år siden hadde vi 30,5 på målingene. Og ett år før valget lå vi mellom 28 og 30 prosent. Det var et strålende utgangspunkt, og vi var tydelig i opposisjon […]. Men det var før nominasjonen. Et totalhavari», sier Bøe i et intervju med iTromsø mandag, etter et valg der de til slutt endte på 15,5 prosent – en ytterligere tilbakegang på 4,8 prosentpoeng fra 2015.

Det er rene ord for pengene. Og han stopper heller ikke der, men påpeker også at Høyre har vært altfor vinglete, at de har håndtert debatten om byvekstavtale og bompenger på en utydelig måte, og uten å få frem sin egen politikk skikkelig.


Høyre-Erlend om nominasjonsprosessen i forkant av valget: – Et totalhavari

Det er sjølransakelsens time i Tromsø Høyre, og Erlend Svardal Bøe har ikke tenkt å skylde på noen andre.


«Det hjelper ikke om vi føler at vi har hatt et tydelig budskap, når velgerne oppfatter at vi vingler», utdyper han i intervjuet, før han drar med seg statsminister Erna Solberg i forklaringsdragsuget, med hennes uttalelser om førerløse trailere i stedet for tog, midt i debatt om Nord-Norgebanen, der Høyre bokstavelig talt ble stående igjen på perrongen.

Det er ikke vanlig kost å se og høre lokalpolitikere være så kritisk til eget partis sentralmakt, og i særdeleshet når de sitter på statsministeren. Men det er helt rett av Bøe. Med dette fremstår han tydelig og uredd, i stedet for å få det lite flatterende begrepet «partikanin» hengt på seg.

Det er befriende og forfriskende med politikere som tør å være så rett frem ærlig og usminket, såpass kort tid etter en valgfiasko, som det Erlend Svardal Bøe er her. For velgerne fremstår det mye mer rakrygget og ansvarlig, enn om han hadde forsøkt seg på tåkete bortforklaringer velgerne ikke kjenner seg igjen i.

Det enkle er ofte det beste, og ærlighet overfor egne velgere vil som regel lønne seg i det lange løp.