Etter tre år med Rio de Janeiro som arbeidssted er det mange som spør hvordan jeg takler overgangen, særlig den siste uka når Tinden har kledd seg i kvit topplua for å avgi sitt varsel om det som kommer – skiføre fra september til mai.

Det kan synes som en hel liten avgrunn mellom rollen som volleyballmonsteret fra Noruega på sandføre på Copacabana, til den høstforkjølte, snufsende tedrikkeren, inntulla i et teppe i Langnesbakken.

Men jeg berges av forfengeligheten, og matlysten.

For jeg elsker høsten i særdeleshet, og årstidene i sin alminnelighet. Selv om Rio har fått en egen, evig balkongplass i hjerte og hode, så er det, tro det eller ei, grenser for hvor spennende det er å våkne om morran og lure på om det er 24 eller 26 grader, og om jeg skal ha på meg den lysebrune eller den kakifargede shortsen i dag.

I Tromsø er bekledningen en fest, hver dag. Som vi vet kan en septemberdag variere fra det tyngste vinterhyre til den lyseste vårjakke, ja det er faktisk mulig å sneie innom en shorts også, for de eventyrlystne.

Og for en som hadde sin konfesjonelle oppvåkning på 80-tallet, da selv bygdene i Nord-Norge hadde en motebutikk og Det Nye brakte det siste på strikkefronten, tynne lærbelter og skinnslips ut til folket, så er dette stedet å være.

Jeg er ingen stor shopper, men til å være mann er jeg overraskende glad i å gå i klesbutikker. Jeg blir overrasket selv noen ganger også. Høsten gir god grunn til å titte litt i speilet og se om det ikke er på tide med et nytt skjerf eller et par hansker. Eller en hatt, til en avveksling, jeg har stadig lyst på en hatt – uten at jeg helt vet hvorfor.

Det er vel noe trygt og lunt ved dette plagget som man tiltrekkes av. Samtidig er det noe stedbundet og ytterst konserverende ved en hatt – det er som om man legger lokk på hauet. Så jeg ender opp med å bare se på hattene, den tid kommer, pleier jeg å tenke. Dessuten har jeg hår.

Men altså – poenget er at man ikke må grave seg ned i septemberregnet og oktobermørtna, høsten kan være den reneste gave når man kan surre på seg et helt nytt skjerf og et par kule hansker – som ikke må være dyre, siden de likevel ender på en fremmed hattehylle ganske snart. Litt pynt i hverdagen anbefales.

Men i tillegg til å være de forfengeliges årstid, er jo høsten først og fremst en fest for ganen. Ikke minst fordi maten til dels følger sesongene her hos oss, i motsetning til Brasil, der det meste vokser på tre, hele året. Og det må jeg bare si, selv om venner og familie muligens tar på vei av slikt, så medfører det riktighet at det var matbilder på nett som utløste det største savnet under solen der sør. Nypotet og fårikålselskap på høsten, for ikke å snakke om møljekalas og boknafesklaug vinterstid – du verden, eia var vi der.

Så var det kanskje det som var noe av den dypeste innsikt om egen kultur dette utenlandsoppholdet avstedkom – erkjennelsen av årstidenes virkning på livet, på sinnet og på selve organiseringen av samfunnet.

Jeg ble plutselig klar over hvor dypt den planmessige inndelingen av året sitter i meg – såing, høsting, sanking, fanging – ved, fisk, potet, bær. Selv om jeg ikke er nødt lenger, for overlevelsens skyld, så sitter det i.

Forskjellen i tankesett blir veldig tydelig i et land der denne form for planlegging på langt nær er like maktpåliggende for overlevelse – de nyter livet på en hvilken som helst grillfest i august mens vi går hjem tidlig fordi vi skal planlegge hvor vi skal grave ned laksen til jul, før tela tar oss. Og koser oss med det.

Så nei, svaret er at det ikke var vanskelig å flytte hjem til vårt nordlige klima. Høsten kommer som en velsignelse i år – jeg har allerede kjøpt meg et nytt skjerf, driver og planlegger et skokjøp og neste helg blir det lam og kål.

Og snart skal jeg få realisere det scenarioet jeg har drømt aller, aller mest om de siste årene: Å kle seg steingodt en lørdag med skikkelig skittvær i Tromsø, gå til byen og ramle inn på en kafé, riste av seg snøen eller slapset eller hva han enn serverer, for så å sette seg ned med gode folk rundt et bord og varme hendene på en god kopp kaffe. Kanskje til og med ta seg ei gulrotkake.

Kan man bedre ha det, noe sted?