Nord-Norgebanen vil koste hver nordlending en halv million, har en økonomi for den liberale tankesmien Civita regnet ut. Man kan lure på om Civita har forståelse for hva et samfunn faktisk er. I et samfunn gjør vi ting sammen.

Det er helt legitimt og sikkert nødvendig å stille kritiske spørsmål til om det er lurt å bygge Nord-Norgebanen, men måten Civitas Steinar Juel spiller opp debatten på, vitner om en manglende forståelse for hva et samfunn faktisk er, og hvordan et samfunn investerer.

Juels logikk er at det kun er brukerne (altså de som bor i Nord-Norge) som skal betale for samferdsel. Dermed blir det en halv million kroner på hver oss som bor i landsdelen. En slik finansieringsform ville bryte med absolutt alle prinsipper vi har hatt for samferdselsinvesteringer i Norge.

Det er få nordlendinger som raser når staten skal ta 70 prosent av kostnadene av nye kollektivløsninger i Oslo og Bergen. Selv om dette vil koste flere titalls milliarder i årene fremover.

Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet trenger ikke å lage stråmenn om «Oslo-eliten» og deres manglende forståelse for periferien når Civita kommer på banen i debatten om Nord-Norgebanen.

Hele konseptet med staten og kommunen er at vi som mennesker går sammen og tar noen felles løft som vi ikke ville klart hver og en av oss, men som vi får til sammen. Staten og kommunen sikrer gjennom skatt, avgifter og egenandeler at alle bidrar på en mer eller mindre rettferdig måte til disse store investeringene.

Å gi alle barn og unge utdanning var et privat anliggende inntil 1880-tallet i Norge. Det var kun de bemidlede og de ekstremt begavede som fikk mulighet til utdanning. Gjennom å spleise på skolebygninger og lærere, sikret staten at alle barn fikk utdanning. Kostnaden gjennom noe økte skatter var ikke så mye for den enkelte, men gevinsten for samfunnet som helhet var enorm.

Det er de samme prinsippene for spleiselag som myndighetene har brukt for å få bygge ut veier, havner og flyplasser gjennom hele 1900-tallet.

Logikken om å prøve seg på bedriftsøkonomiske kalkyler på samfunnsøkonomiske investeringer er ikke bare en øvelse som gjelder for økonomer i Oslo. Utspillet til kulturminister Trine Skei Grande om at resten av kulturlivet i Nord-Norge må prioriteres ned dersom Bodø skal få 100 millioner til å bli europeisk kulturhovedstad er et annet eksempel på hvordan en sånn type tankegang kan utspille seg.

Staten Norge kuttet ikke i kultur til Vestlandet da Bergen og Stavanger var europeiske kulturhovedsteder (i 2000 og 2008) og resten av Østlandet fikk heller ingen kutt da Oslo fikk ekstra statlige bevilgninger til nytt Munchmuseum.

En sånn type logikk ser man også i debatter i lokalsamfunnene. En av de aller fremste på dette i Tromsø kommune har vært Jan Blomseth (tidligere Frp, nå Nei til bompenger). Han blir ofte hyllet som en som virkelig har peiling, og en man alltid må lytte til når det gjelder advarsler mot kommunale investeringer.

Da kan det være verdt å huske på at ei klokke som står stille har rett to ganger i døgnet. Hvis man hadde hørt på Blomseth ville man aldri ha bygget kinoen, biblioteket, rådhuset, Tvibit eller Tromsøbadet. Alle disse er investeringer som ingen av oss som enkeltpersoner ville hatt råd til, eller som markedet ville kunne ha finansiert kun gjennom brukerbetaling.

Men samlet har disse byggene gitt oss tilgang på tilbud som beriker livene til de aller fleste tromsøværingene. Og hvis man skal bruke logikken om at gjelden skal fordeles på hver av oss som bor her, så er gjelden for hver tromsøværing med Tromsøbadet ikke mer enn cirka 9.000 kroner per innbygger som skal betales tilbake over 40 år.

Dette betyr selvsagt ikke at man ikke skal kunne stille kritiske spørsmål. Er denne investeringen godt nok tenkt igjennom? Trenger vi som samfunn virkelig denne investeringen? Finnes det en alternativ bruk som er bedre? Mye av dette løses gjennom politiske valg, hvor velgerne kan velge mellom politikere som prioriterer forskjellige investeringer og som veier fordeler opp mot ulemper.

I så tilfelle er bompenger i Tromsø et godt eksempel på at selv om en betydelig andel av innbyggerne er mot bompenger, så har et enda større flertall valgt partier som mener at bompenger er en rimelig måte å få inn en andel av de store samfunnsinvesteringene som trengs i vei- og transportsystemet i Tromsø i årene fremover.

Så hjelper det godt at stortingspolitikerne ikke har hørt for mye på Civita-økonomen Juel. For selv om vi som innbyggere skal betale vår andel gjennom bompenger, så er det staten som tar mesteparten av spleiselaget. Sånn gjør vi det i et samfunn.