Debatt:

Den oppkonstruerte oljeskammen

I løpet av den siste måneden har vi plutselig kunnet lese at begrepet «oljeskam» har blitt flittig brukt det siste året i tilknytning til klimadebatten. Problemet er bare at det ikke stemmer.
meninger

Oljedebatten har gått høyt og lavt i Norge i en årrekke, og frontene er steile, det er ikke til å feie under teppet. Men de siste ukene har det kommet en rekke stråmenn og påstander som regelrett er feil. Det er en reell uenighet om hvorvidt vi skal fase ut norsk oljenæring. Den uenigheten må vi kunne diskutere ærlig og redelig, og ikke forsøke å avspore debatten med stråmenn og falske uenigheter.

For tiden er det en stor kampanje blant oljearbeidere, hvor profilbildene skiftes på sosiale medier, med påskriften «stolt oljearbeider». Det skulle bare mangle, for det er svært kompetente og dyktige folk som jobber i den norske oljenæringa. Det tror jeg ikke noen er uenig i.

De som jobber på norsk sokkel gjør en jobb som den norske stat har lagt til rette for, gjennom en svært aktiv olje- og gasspolitikk. Men selv om de er aldri så dyktig og kompetente, så betyr det likevel ikke at den politikken som ligger bak olje- og gassnæringa er rett. Med et klima som er i ferd med å løpe løpsk kan vi ikke fortsette som før, særlig ikke i olje- og gasspolitikken.


Rekordmange felt i produksjon på norsk sokkel

I høst vil det være 88 produserende olje- og gassfelt på sokkelen. Aldri før har det vært så mange – og fortsatt er det ytterligere 85 funn som kan bygges ut.


I en nyhetssak fra Stavanger Aftenblad tidligere i september, og som stod på trykk i en rekke aviser på Sør-Vestlandet, står det at «Begrepet oljeskam har blitt flittig brukt det siste året i forbindelse med den voksende klimadebatten». Før oppslaget i Stavanger Aftenblad var begrepet oljeskam brukt 25 ganger, ifølge nyhetsovervåkningstjenesten Retriever. Er det dette som teller som «flittig bruk»?

Samtlige av disse gangene er det oljebransjen selv som advarer mot oljeskam som blir påført norske oljearbeidere, fem av dem er ulike varianter av et leserinnlegg fra Miljøpartiet de Grønne, hvor de spør om ikke regjeringen eier oljeskam, da de tillot utbyggingen av Johan Sverdrup, et av Norgeshistoriens største oljefelt. Ikke én gang er det noen som har bedt norske oljearbeidere om å føle på skam for jobben de gjør.

Direktør i oljeselskapet Vår Energi, Kristin F. Kragseth, sa til Stavanger Aftenblad 27. september at hun «opplever kjeftingen på oljearbeidere som veldig urettferdig». Og det er her jeg virkelig faller av. Er det noen som kjefter på oljearbeiderne? Hvem er i så fall det?

Jeg har vært i miljøbevegelsen i snart 20 år, og aldri har jeg sett noen av miljøorganisasjonene kjefte på oljearbeideren. Oljearbeiderne er høykompetente og hardtarbeidende, og har vår største respekt. Det miljøorganisasjonene derimot alltid har vært klinkende klar på, er at det politikerne som har ansvaret. At det er politikken som legger opp til en stadig jakt på mer olje og gass, som må endres. Vi kan ikke la være å ta hensyn til vitenskapen fordi det krenker eller sårer oljearbeideres følelser.


Vår Energi betaler 41 milliarder for ExxonMobils oljefelt i Norge

Selskapet Vår Energi har signert en avtale om å overta ExxonMobils eierandeler i norske oljefelt for 4,5 milliarder dollar, eller rundt 41 milliarder kroner.


Til Nettavisen den 30. september sier ROV-operatør Gunnar Helleland at «vi kan ikke kutte ut og avslutte produksjonen over natten. Det burde miljøbevegelsen vite også». Det har han selvsagt helt rett i, og det vet også miljøbevegelsen. Det er ingen miljøorganisasjoner som sier vi skal skru igjen kranene over natten. Det har det aldri vært. Derimot har vi krevd, og krever, en rettferdig omstilling fra dagens oljeøkonomi. En rettferdig omstilling som nettopp skal ta høyde for at dagens oljearbeidere skal ha trygge jobber i framtida.

Da oljeprisen falt som en stein forvant 50 000 jobber i olje- og gassnæringa. Da var det ingen rettferdig omstilling, ingen plan for hvordan kompetansen til disse menneskene likevel skulle bevares. I stedet ble svaret permitteringer og arbeidsledighet. Det er nettopp dette vi ikke ønsker. Uavhengig av hvor lenge man mener Norge burde være en oljenasjon, så er nå en gang faktumet at vi ikke kommer til å være det for evig. Det må komme en omstilling. Spørsmålet er om den skal være planlagt, slik at den nettopp blir rettferdig for de 170 000 arbeidsplassene som i dag er tilknyttet norsk olje og gass, eller om den skal være brå og vanskelig, ala den vi så i 2014.

Dersom vi skal løse klimaproblemet trengs det store og samfunnsovergripende endringer. Det er vanskelig nok. Vi trenger ikke å oppkonstruere motsetninger og konflikter om «oljeskam» som ikke eksisterer.