Det er lett å skjønne at både administrasjonen og politikerne i Tromsø kommune er bekymret for sluttregningen på Tromsøbadet. Prislappen på landets fineste badeland blir betydelig høyere enn forutsett. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at det koker litt ekstra når regningen nå ser ut til å vokse enda mer.

Det vi imidlertid har liten forståelse for er at kommunens ansvarlige allerede før sluttregningen ligger på bordet snakker høyt og vidt om de rettssakene som nok nå vil komme. Underforstått skal vi nå skjønne at det har kommet krav fra de utførende entreprenørene som er urimelige eller feilaktige.

Om det er grunnlag for en slik skyldfordeling fra kommunens og byggherrens side vil jo tiden vise, men det er grunn til å minne om et par forhold. Kommunen har selv valgt kontraktsformen – som styrer blant annet risiko- og ansvarsfordelingen, og kommunen selv har bestemt måten kontraktene skal følges opp på.

Det er i prinsippet fem mulige årsaker til en større kostnadssprekk i en beskreven delt entreprise:

• Prosjektet er mangelfullt forberedt eller prosjektert fra utbyggers side, slik at forutsetningene for kontraktene som blir inngått ikke er reelle.

• Det oppstår større forsinkelser og/eller feil koordineringen av prosjekteringen.

• Utbygger endrer forutsetningene eller bestiller endringer underveis i prosjektet som øker kostnadene.

• Entreprenørene har kalkulert feil og dermed gitt en feil pris på jobben. Dette må som oftest entreprenøren selv ta ansvaret for.

• Entreprenørene har gjort feil i arbeidet som må rettes opp.

For overskridelser som skyldes en av de tre første årsakene er det åpenbart at utbygger selv kan ha mye av ansvaret. For øvrige kostnadssprekker må man gå inn og se hva som konkret har skjedd, og hvordan ansvar og risiko er fordelt i kontraktene. Alle entrepriser avsluttes derfor med et sluttoppgjør hvor man ser på alle disse forholdene.

Helt i enden av en slik prosess, dersom man ikke klarer å bli enig, regulerer kontrakten også hvordan uløste tvister skal avgjøres. Først da er man kommet dit at det er aktuelt med en rettslig behandling.

Det er et faktum at den entreprisemodellen (byggherrestyrte sideentrepriser) som ble valgt for Tromsøbadet stiller ekstra krav til kvalitet på den prosjekteringen som byggherren, i dette tilfellet Tromsø kommune, bestiller. Og det er en realitet at nettopp denne type entrepriser oftere ender med diskusjon om sluttoppgjøret.

Det er også grunn til å minne om at i slike kontraktsforhold er det kun byggherren, her kommunen, som har anledning til å uttale seg om forhold som for eksempel overskridelser.

I og med at alle de bedriftene som har levert varer og tjenester til prosjektet er avskåret fra å gi sine versjoner, mener vi det påligger kommunen et særlig ansvar for å uttale seg nøkternt og balansert om de uavklarte forholdene som nå kommer på bordet.

Avslutningsvis reagerer vi på kommunens ordbruk hvor de nå sier at de kjemper for å gjøre det billigst mulig for kommunen. Vi må inderlig håpe at de egentlig mener å si at prisen skal bli riktigst mulig, ikke lavest mulig. Det kan ikke være en politikk i kommunen at man med ulike krumspring skal prøve å løpe fra de forpliktelser og avtaler man har inngått.

På den andre siden av bordet sitter det seriøse entreprenører som har inngått forpliktende avtaler med en troverdig og seriøs utbygger. Kommunen bør ta med i regnestykket sitt at den delen av den rettmessige regningen de eventuelt måtte klare å komme seg unna, da må betales av de lokale bedriftene som har gjort jobben.

Vi må for all del unngå å komme i en situasjon hvor entreprenørene må ta høyde for at kommunen vil kunne prøve å stikke av fra deler av regningen. Da blir det i hvert fall ikke rimeligere å bygge i fremtiden.

Og mens de rette instanser nå finner ut av hvordan regningen skal fordeles, kan alle vi andre glede oss over at vi nå har landets fineste badeland, og at det aller meste av jobben er utført av våre egne lokale bedrifter med våre egne håndverkere.